Spesielt har Irene Ojala og Pasientfokus måttet tåle sterk kritikk:

«Nå går hun altså i front for en skattepolitikk som henter ut kapital fra lokalsamfunnene i Troms og Finnmark, sender det sørover til Finansdepartementet i Oslo og kaller det for omfordeling til resten av landet etterpå», uttalte Troms Høyres Erlend Svardal Bøe til Altaposten, etter at vedtaket ble kjent.

Ganske morsomt utsagn, egentlig – selv går altså han og Høyre sammen med Frp og NHO i front for en skattepolitikk som henter ut kapital fra lokalsamfunnene og sender det enda lenger sørover; rett i lommene til sine bestevenner i skatteparadisene i Sveits og på Kypros.

Helt som forventet, selvfølgelig; historien har vist oss at Høyre – helt siden partiet het Høire – og deres støttespillere i enhver sammenheng og til alle tider har logret ydmykt for redere og ranere med hvit snipp. Talsmenn for «folk flest», som de alltid hevder at de kjemper for, har de aldri vært – tvert imot har de alltid vært en bremsekloss i saker av stor betydning for såkalt «vanlige folk» og har motvillig blitt slept inn i fremtida med hælene i bakken og armene ut.

Det er bare å lese seg opp på historien og se hvordan de har argumentert i Stortinget de gangene våre grunnleggende velferdsgoder ble innført: Helt fra tidlig på 1900-tallet og opp gjennom årene til vår tid har man i tur og orden kjempet intenst mot allmenn stemmerett for menn, mot stemmerett for kvinner, mot åtte timers arbeidsdag, mot innføring av alderstrygd, mot trygd til blinde og uføre, mot opprettelsen av Statens lånekasse for utdanning, mot arbeidsløshetstrygd, mot skolefritidsordningen, mot lovfestet rett til videregående utdanning – og så sent som på midten av 1990-tallet; mot retten til gratis skolebøker.

Alt dette, som vi i dag anser som selvfølgeligheter, har Høyre i utgangspunktet strittet innbitt imot, og har således alltid fremstått som en ren interesseorganisasjon for den økonomiske eliten, før også de til sist har vært nødt til å akseptere at verden går fremover. Eller som VGs tidligere politiske redaktør Olav Versto så treffende spissformulerte det, da han i sin tid uttalte at «Høyre har gått inn for velferdsstaten motvillig, baklengs og på krykker».

Og nå har de altså i kampen mot denne såkalte lakseskatten inntatt rollen som lydig mikrofonstativ for oppdrettsnæringen. En næring som kan vise til eventyrlige overskudd som de fleste andre bare kan drømme om – og skyhøy profitt for sine eiere.

Men mye vil ha mer, heter det jo. En ekkel blanding av absurd sutring, klaging, dommedagsprofetier og betalt lobbyvirksomhet har alltid vært en sentral del av strategien til disse oppdretterne – flere av dem mangemilliardærer i store børsnoterte selskaper med adresse i skatteparadis som Sveits og Kypros. En ren utpressingstaktikk overfor befolkningen i kystkommunene for å beholde gamle privilegier og skaffe seg nye.

Denne klagingen og sytingen har som vi vet en tendens til å øke proporsjonalt med størrelsen på formuen. Det er som med småunger; de som er mest bortskjemt og alltid har fått det de peker på er også de mest ufordragelige; sutrete, sure og misfornøyde. De får aldri nok. Som Kvænangens ordfører tidligere har påpekt; det er pengetjening de bedriver – ikke samfunnsbygging.

Når man nå ser at en del ordførere og andre politikere sammen med deler av bygdefolket rundt om langs kysten gir etter for disse truslene om nedleggelse av arbeidsplasser og ydmykt tar av seg lua, går ut i veikanten og bukker dypt med nedslått blikk for disse nåtidens væreiere og nessekonger, skulle man tro vi skriver 1923 – ikke 2023…

Til tross for alle katastrofevarsler; etter at avgjørelsen kom sist torsdag steg aksjekursen på oppdrettsselskapene Mowi, Grieg Seafood, Lerøy og Salmar med titalls milliarder, ifølge Intrafish, mens Dagens Næringsliv skriver at Witzøe-familien, største eier i Salmar, kunne se aksjeposten gå opp med 3,5 milliarder kroner bare en halvtime (!) etter at regjeringen slapp meldingen. Flere sjømataksjer ble løftet rundt ti prosent. Samlet var børsøkningen på nær 19 milliarder kroner. Så forferdelig ille kan det visst ikke stå til likevel…

De søkkrike laksemilliardærene i de store børsnoterte sjømatselskapene gapskratter nok hele veien til banken, hjemme i skatteparadisene sine. Men fornøyd blir de nok aldri; sutringen, klagingen, svartmalingen og lobbyvirksomheten vil nok fortsette – med full støtte fra deres nære politiske venner, selvfølgelig.

Når ingen voksne er hjemme hos Høyre og Frp er det godt å ha Pasientfokus, som har klokskap, ryggrad og integritet til å være konstruktiv, og sammen med Venstre og regjeringspartiene kan bidra til at laksenæringen kan få en forutsigbar fremtid – til beste for fellesskapet.