Ulvene jakter i flokk. De velger bytte og de gir seg som regel ikke før de har oppnådd sitt mål. Og de føler ikke, og skal ikke føle noen anger for det de gjør. Det ligger i deres gener og opplæring.

At journalistenes måte å jobbe på, ofte blir sammenlignet med ulvenes adferd, må vel være en tankevekker for journalistene, men kanskje aller mest en fornærmelse mot ulvene.

Denne uken har journalistene løpt i flokk igjen. Og det gjør de ofte. Det ligger nok ikke i deres gener, men i en overordnet målsetning om at ingen skal bevege seg utenfor det som til enhver tid er aktuelt i ekkokammeret. Evnen, eller kanskje rettere sagt tillatelsen til å formidle noen andre betraktninger enn det som er bestemt av flokken, er ikke til stede. Og jeg er like imponert over å se hvor enig de er i de sakene som det skrives om til daglig. Medias enfoldighet er ikke til å ta feil av. Når "Dagens leder" i flere små lokalaviser er idenstiske, så kan man undres på hva redaktøren sysler med, eller rettere sagt: får lov å sysle med.

Men der er hedelige unntak. Avisen Nordlys er ett av dem. Jeg er ikke enig i alt avisen skriver, men de har da i det minste egne tanker. Og de tør å bevege seg utenfor det ekkokammeret som prater med utestemme hele tiden. At Nordlys er i en særstilling, setter vi lesere stor pris på. Flere burde lese Nordlys.

Moldeordføreren, Torgeir Dahl (H), benyttet seg av sin soleklare rett til å ytre seg om Oslos byrådsleder Raymond Johansens handtering av covid-19. Og han refererte blant annet til den spesielle pressekonferansen som Johansen holdt i september 2020. Der gikk han gjennom de tiltakene som helseministeren ville at Johansen skulle iverksette for å begrense smittespredning. Men Raymond Johansen valgte å svare helseministeren ved å fortelle hvilke tiltak han IKKE aktet å gjennomføre. Han var nærmest i ekstase over å kunne stå i riksmedia å fortelle at han visste bedre enn helseministeren.

Da er det merkelig at den samme Raymond Johansen igjen får tilgang til riksmedia, og nærmest i sakral alvorlighet forteller oss hva de stakkars innbyggerne i Oslo har gjennomgått og ofret.

Sannheten er at de har ikke ofret en millimeter mer enn hver eneste innbygger i dette landet. Men de må betale prisen for at de IKKE har greid, eller ville følge de reglene som resten av befolkningen har fulgt. De betaler prisen for at de har en ledelse som var mer opptatt av å føre en politisk opposisjon mot helseministeren, enn å planlegge fornuftige tiltak. Og det er intet offer. Det er en konsekvens av egne handlinger og adferd.

Så tilbake til «ulveflokken». Absolutt ingen journalister har turt å diskutere tilstanden i Oslo i lys av Raymond Johansens feide med helseministeren. Ingen tør å spørre om han sendte et feil signal i september 2020, eller om han i verste fall ikke forstod alvoret. Hvordan oppfattet innbyggerne den protesten som Johansen hadde mot helseministerens tiltak.

Og hvorfor tar det nesten tre kvart år før den samme Johansen oppdager at budskapet han sender ut, ikke er forstått av en stor del av byens befolkning? Akkurat det har ingenting med helsefaglig kompetanse å gjøre. Det handler om lederskap, eller mangel på sådan. Og hvordan vil en slik manglende vilje og evne til å etterkomme statlige pålegg slå ut i andre kritiske situasjoner?

Molde-ordføreren har rett, men flokken liker ikke det de hører. Evnen og viljen til å gjøre et tilbakeblikk er ikke til stede, og da er det forløsende å kunne ta mannen i stedet for å reflektere over budskapet. Og da er det direkte pinlig å se at vår statsminister velger minste motstands vei for å tilfredsstille flokkens «instinkt», nemlig å ta budbringeren i stedet for å prøve å forstå budskapet.

Og kanskje bør medias store oppslag, og manglende evner til å diskutere sakens kjerne i Molde-ordførerens ytring, gå inn i historien som den minst viktige og mest pinlige saken som flokken har skrevet om hittil i år.