Tromsø kommune sier opp vennskapsbyavtalene med de russiske byene Arkanghelsk, Nadym og Murmansk. Beslutningen ble tatt enstemmig i onsdagens kommunestyremøte.

Det er rask og klok respons på en pågående debatt, og et nødvendig signal om at nok er nok.

Da krigen brøt ut frøs ordføreren avtalene. Med eskalering av krigen og de grusomhetene som nå utspiller seg i Ukraina, ses det på som umulig å ikke avslutte vennskapsavtalene med de russiske byene.

Tromsø vil ikke akseptere ugjerningene og bruddene på folkeretten som begås av den russiske staten i Ukraina. Oppsigelsen må også sees i lys av russisk etteretning og hybride operasjoner i Norge.

Mange nordnorske kommuner har tilsvarende avtaler som Tromsø. Det gjelder Vardø, Kirkenes, Narvik, Harstad, Rana og Bodø.

Nordland fylkeskommune har endog en vennskapsavtale med en hel region i Russland, Leningrad Oblast, som er å sammenlikne med et fylke i Norge.

En gang i tiden ga slike avtaler mening, med et Russland man håpet og trodde ville bevege seg i demokratisk retning. Det har ikke skjedd, tvert imot har Russland gått i retning av totalitært diktatur.

I Nord-Norge har man, understøttet av skiftende regjeringer, de siste 15 årene tatt stadig nye initiativ for å utvide samarbeid med russiske myndigheter. I samme periode har den russiske staten forsterket sin antivestlige retorikk kraftig.

Kanskje er det hørselen det er noe galt med i Norge. De velmente forsøkene på opplæring i liberalt demokrati, må i alle tilfelles sies å ha vært helt mislykket. Dermed er også tiden for vennskapsavtaler med det russiske statsapparatet i ulike byer, nå over.

Noen er opptatt at Norge ikke må isolere Russland og vil holde Barentssamarbeidet ved like. Det er selvfølgelig fullt mulig, men med et sterkere fokus på Nordkalotten og forbindelsene til Sverige og Finland. Utvidelsen av NATO til hele Norden gjør også dette til en naturlig strategi.

Men det blir altså uten Russland som partner, og slik må det være i lang tid fremover. Det er et valg Russland selv har tatt. Vår nabo har gjennom sine handlinger også lagt Barentssamarbeidet som ble innledet på 1990-tallet, i grus.

Det må understrekes at formelle oppsigelser av vennskapsavtaler ikke er en kamp mot hele det russiske folket, men i første rekke mot Putins håndlangere som er lokale myndighetspersoner i både byer og fylker i Russland.

Tromsøs ordfører Gunnar Wilhelmsen formulerer det godt: I Norge skal man fortsatt strekke ut en hånd til de i Russland som ikke kan bære den morderiske byrden. Det samme gjelder russere bosatte i Norge.

Når det gjelder vennskap, er det fullt mulig å reetablere slike. Det kan man komme tilbake til når Russland har trukket seg ut av Ukraina, og tatt et oppgjør med sine egne overgrep.