Gå til sidens hovedinnhold

Rasisme i Tromsø? Velkommen til verden!

Artikkelen er over 1 år gammel

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hukommelsen er selektiv, ubehag glemmes lett. Som at vi for ti år siden opplevde en rasismestorm mot samer i en intens debatt om Tromsø skulle innlemmes som samisk virkemiddelområde, med samisk språk på informasjonsskilter. Likevel debatterer vi nå igjen for og mot samisk likeverd. Heldigvis, og takk for det.

Rasisme er et karaktertrekk ved mennesket. Vi ynder en evig todeling, «vi» og «de andre». Over hele verden. Og like overalt ser vi samme tendens: der kontakten er størst med en annen etnisitet, der finner vi underlig nok at rasismen alltid ligger latent og sterkest blusser opp igjen, hver gang etnisk diskriminering kommer offentlig opp til overflaten.

I Tromsø vet vi at det jevnlig var praktisk kontakt med samer, f.eks. ved kjøp av reinkjøtt, en ettertraktet vare som samene «forskaffet». Også på samenes mange praktiske ferdigheter var det nyttig kontakt, som deres sterke naturkompetanse, inklusive sjøsamisk havtradisjon. Tilmed deres påståtte «åndelige» ferdigheter som å stoppe blod ved åpne sår, var de fort å ty til. Og samtidig den motsatte tendens, avvisning og frykt for samenes antatte evne til «å kunne mer enn sitt Fadervår».

For mange av «oss nordmenn» gikk det én skarp grense som ikke måtte overstiges, nemlig inngifte, av mange ansett som helt forbudt. – Min datter, med en same! Til tross for at «nytt blod» er et nødvendig virkemiddel for overlevelse, mot egen degenerering. Også slike irrasjonelle etniske skillelinjer finner vi på kryss og tvers i all verden.

Skulle vi så bare slutte å debattere rasisme, fordi – det nytter ikke likevel? Et rungende nei! Fordi dette handler om et like grunnleggende premiss for menneskelig trygghet og harmoni, selve menneskeverdet. I det begrepet er alle mennesker likeverdige og nedrakking derfor fy og forbudt. Fordi rasisme nettopp fins som en latent holdning til «de andre» og som vi stadig holder oss med. Etnisk likeverd må derfor holdes høyt og evig, fordi vi uten den holdningen ustoppelig vanærer mange mennesker, våre alle like verdige medmennesker.

Det at vi «er sånn» kan ikke brukes til å opprettholde ulikeverdig praksis i menneskeheten. Vi har nemlig et like allmennmenneskelig trekk, nemlig evnen til å forandre oss. Gjør vi noe galt, har vi evne til å slutte med det. Og det som kan hjelpe oss på vei er begrepet «ansvar», i kompaniskap med våre «holdninger». Holdninger er noe som finnes i oss, på godt som på galt. Rasisme er så foraktelig at det må skapes et personlig ansvar i enhver av oss, for å fjerne alt rasistisk som den nedverdigende holdning det er overfor andre mennesker. Ansvarsfølelse er også noe vi har evne til. Og den kan trenes opp, til å finnes aktivt i vårt indre som noe vi selv vil holde oss med og varig sørge for å bevare intakt. I tanker, ord og gjerninger. Især i all vår omgang med andre mennesker.

Kommentarer til denne saken