I et innlegg på Nordnorsk debatt den 20. januar skriver historikerne Ketil Zachariassen og Astri Andresen at det for dem er «ingen umulig tanke at rasisme preget både leg og lærd innenfor rettssystemet på 1950-tallet». De anfører også at tre saker som Høyesterett behandla på første halvdel av 1950-tallet, kan «danne et godt grunnlag for å diskutere spørsmål om rasisme og urett – og da særlig opp mot reindrift som grunnlag for eiendomsrett.»

At to historikere på denne måten legitimerer ei forestilling om at norske domstoler heilt opp til Høyesterett praktiserte rasisme når de avsa sine dommer, er rimelig oppsiktsvekkende. Man skulle da forvente at historikerne kunne belegge dette med vanlige historiske kilder. Et slikt belegg leiter man imidlertid forgjeves etter i innlegget fra Zachariassen og Andresen.

I innlegget omtales de tre høyesterettsdommene med referanse til et tidligere innlegg fra professor Øyvind Ravna. Omtalen er så misvisende at det er grunn til å spørre om de to historikerne har tatt seg bryet med å lese dommene. Og om de har lest dommene, kan de ikke ha skjønt hva som lå til grunn for Høyesteretts domsslutninger.

Marsfjell-saka

Zachariassen og Andresen skriver at Marsfjell-familien hadde brukt to fiskevatn «i alders tid». Og at årsaken til at familien likevel ikke fikk anerkjent rett til fiske, var fordi retten meinte vatnene lå på privat eiendom.

Dette er ikke riktig.

For at en fiskerett skal kunne erverves gjennom alders tids bruk, må fleire vilkår være oppfylt. Det er ikke tilstrekkelig at bruken har pågått i lang tid. Det er også et vilkår at det har foreligget god tro hos brukeren. Slik god tro vil ikke foreligge hvis grunnlaget for bruken har vært samtykke fra grunneieren.

Frostating lagmannsrett fant det bevist at det nettopp var et slikt samtykke som lå til grunn for fisket som samene hadde utøvd i vatnene. Retten la i den forbindelse særlig vekt på vitneforklaringene fra to brødre, den gang 74 og 80 år gamle, om at deres far på 1800-tallet hadde gitt samtykke, idet faren og vedkommende same var gode venner. Samtykke var også blitt gitt etter at eiendommen ble overtatt av ny eier.

Når etter dette bruken berodde på samtykke, var det ikke erverva noen rett til fiske gjennom alders tids bruk.

Opprinnelig hadde Marsfjell bare begrunna sitt krav om fiskerett med at vatnene lå på statseiendom. Hadde så vært tilfelle, ville det vært uten betydning hvor lenge fisket hadde vært utøvd. For etter daværende reindriftslovs § 38 hadde flyttsamene rett til å fiske i statsalmenninger.

Men som både Høyesterett og de underordna domstolene slo fast, hadde vatnene vært i privat eie i minst 60 år før Marsfjell-saka kom for retten. Dette var ikke noe Høyesterett «mente», slik de to historikerne skriver. Det var et faktum.

Marsfjell-familien var derfor avhengig av å føre bevis for at det forelå et anna grunnlag for sin påståtte fiskerett. Det klarte ikke familien.At dette skyldes at Høyesterett stilte strengere krav til bevis fordi det handla om en samisk part, er det verken holdepunkter for å påstå eller å spekulere i.

Eiendomsrett til høgfjellsområder

Ifølge Zachariassen og Andresen fikk i de to andre sakene i Høyesterett «to nordmenn som drev gård og eide noen rein» medhold i krav om eiendomsrett til høgfjellsområder.

Heller ikke dette er riktig.

Det var ikke én nordmann mot staten i hver av de to sakene. I Vang-dommen fra 1951 var en lang rekke personer, samt sameier og Vang kommune, parter. Langtfra alle drev gård. Lensmannen og en hotelleier var eksempelvis blant partene. Det er ikke opplysninger om at noen av dem eide rein.

I den andre saka fra 1954 var det også en lang rekke parter som hadde anka Høyfjellskommisjonens avgjørelse, herunder Deleigarselskapet Urevassbotn og fleire privatpersoner. Deleigarselskapet m.fl. vant fram med sin anke, mens andre ikke gjorde det, herunder Ål kommune. Og de som vant fram, fikk heller ikke fullt medhold idet retten foretok konkrete avgrensninger mellom statlig og privat eie. Ankene gjaldt også forskjellige høgfjellsområder.

Det er videre nødvendig å understreke at utleie og bruk til reinbeite, bare var ett av mange forhold som Høyesterett vektla i dommene. Høyesterett la vekt på hvilke oppfatningerfolk i bygdene hadde hatt. Og på øvrig bruk av områdene utover utleie til reinbeite, herunder husdyrbeite og utleie til slikt beite.

Det var til sammen 10 ulike høyesterettsdommere involvert i de to sakene. Heller ikke i disse sakene er det noe faktisk grunnlag for å mistenke dommerne for å ha latt seg lede av rasistisk tankegods under si vurdering av de bevis som de fikk seg forelagt.

Hvis Zachariassen og Endresen er på jakt etter et godt grunnlag for å diskutere spørsmål om rasisme og urett, vil de måtte leite heilt andre steder enn i disse tre sakene fra Høyesterett. Folk som for lengst har gått i grava og ikke lenger kan forsvare seg, har også krav på et vern. Det gjelder også personer som har viet sitt liv til dommergjerninga.