Gå til sidens hovedinnhold

Rasisme er menneskets faste følge

Til tross for en stadig mer opplyst mennneskehet, lever rasismen ennå i oss.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Mange måneders gjentatte utfall mot samer og andre gir meg anledning til innlegg om menneskets vesen og virke, med vår åpenbare hang til forutinntatte meninger om andre mennesker. Jeg begynner med hva forskning vet: at vårt store Vi, «alle mennesker», bærer rasistiske holdninger i oss. Som del av vårt indre vesen, men bortgjemt i vår mentale skuff for inndeling av verden i VI og De Andre.

Fra menneskehetens første stund erfarte vi frykt og motstand som en viktig forsvarsmekanisme for meg og min egen sosiale gruppe. For farene fantes til fulle, i naturen og i menneskets kamp for fø’a; å forlate bålet, jakte i naturen og med muskler og makt drepe dyr og fange fisk. Bestandig prisgitt og underlagt maktene, sterke krefter og guder på gang. Etterhvert ble vårt overlevelsesbehov velsignet av tidlig religion og Det gamle testamente, med Guds utropte credo for menneskets overhøyhet på jorden. Slik ble strid og drap for egen vinning satt i gudelig og sosialt system som en gunstig forordning i menneskets kamp om vinn eller tap, drep eller bli drept. Uten minste tvil om rett og urett.

Hvor er så forutinntattheten i dette? Den bare er og trenger ingen annen forklaring enn selvfølgeligheten i livets behov for overlevelse og beskyttelse. Det selvhevdende menneske var skapt, med gudegitt autorisasjon til den ypperste førsterett, å herske i verden og fylle opp jorden. Men. Smått dukket De Andre opp, andre menneskegrupper i eget naboskap, med samme selvfølgelige behov for overlevelse og samme bruk av felles natur. En potensiell eller faktisk fiende, opplevd av begge grupper fra hvert sitt perspektiv og i indre konflikt. Interessemotsetninger mellom likevedige var et sørgelig faktum.

Likeverdige? Åneida! Jo, forresten, både herværende og nykommen gruppe anså nok seg selv som klart likeverdige. Men - og her dukker rasismen opp: selv om begge syntes å mene det samme, fant de fort og hver for seg at Den Andre er mindre verdig enn Oss til den rettighet «vi» anser som vår. Og begge anså seg selv overlegne og ble av begge begjærlig brukt ved enhver uenighet, både i kjeftamang og handling. Uenighet er alltid nærværende i rasistisk væremåte, men OBS! uenighet er ikke et kriterium for rasistiske holdninger. Til det kreves også en nedvurdering av den som ikke er vår venn. Det er menneskesynet som avslører en rasist.

Med nazismen ble overlegenhet og nedverdigelse satt i politisk system - et stort nasjonalsosialistisk regime tuftet på et rasistisk menneskesyn, idéen om «den overlegne rene rase». Også demokratier i Amerikas forente stater har skammet seg rasistisk ut med sine «rødhuder» indianerne. Men mest ultimat med sin slavehandel og sitt slaveholderi av røvet og tilfrakta afrikanere, legitimert som mindreverdige «niggere». Men også vi og alle land har spettet vår selvtilfredshet med rasistisk praksis, også i hverdagen. Og skam for vår brunspetta mottakelse av våre «nye landsmenn», innvandrerne. En selvfølgelighet forankret i egosentrisk tenkning.

FNs Menneskerettighetserklæring så denne hang til selvopphøyet egoisme blant mennesker og proklamerte isteden at alle mennesker er likeverdige, ingen over eller under den/de andre. Men det fortrengte vi eller bare overså det glatt. For ingen vedkjenner seg rasisme og vil ha seg frabedt å bli ansett sådan. Derfor har vi svikta humanismen alle sammen, å være menneskevennlig inkluderende og respekterende overfor alle «de andre», uavhengig av rase, religion, livssyn, ideologi og tro. Og hegner fortsatt om vårt eget og egne som vi alltid er parat å sloss for. Og holder oss med aktverdige fenomener som tradisjon, tro, blodsbånd, klan, siida, etnisitet og nasjonalitet som sentrale og virksomme faktorer for rasistisk tenkning.

Vitenskap har kartlagt dette. Sosialantropologene har funnet det over hele verden, ved hjelp av sin faglige metode, deltagende observasjon, hvor man tar lengre opphold i fremmede kulturer og lokalsamfunn ved å leve blant innbyggerne der og i nærkontakt med dem. Da har det vist seg at rasisme finnes overalt og alltid langs vår mentale skillelinje mellom oss og «de andre».

Og paradoksalt nok, der kontakten mellom ulike grupper er høy, er også rasismen mest tydelig. Slik rasismen mot samer er sterkest nordpå, nær det samiske sentralområdet. De siste år har vi sett samerasismen i fri utfoldelse i kommentarfeltene, gjerne forkledd med rasjonelle argumenter for angivelig sunn fornuft. Slik organisasjoner som EDL - Etnisk Demokratisk Likeverd - bestrider og vil avskaffe samiske særrettigheter som urfolk.

Men kanskje kan den nyoverleverte Lappekodicillen av 1751 til Sametinget være nyttig lesning for de som vil avskaffe samiske «privilegier» som uberettiget rettighetsbeskyttelse for samer alene. Da er det tankevekkende at kongerikene Norge og Sverige for snart 400 år siden fant grunnlag for å stoppe krangel og trakassering av samer og knesette lovbeskyttelse av samisk nærings- og områderett for å sikre deres overlevelse. Med nåtids ord viser kodicillen at positiv diskriminering kan være nødvendig, og at de to gryende demokratier anerkjente at forskjellsbehandling kan være velegnet som lovbeskyttelse for en etnisk gruppe og dens spesielle livs- og næringsvilkår.

De som hevder at Sametinget ikke burde finnes, har misforstått hva likeverd virkelig er. Deres rasjonelle argumenter framstår altfor ofte som utilslørt samehat, helt uten omsorg for den trakassering samene har måttet tåle i århundrer fra det store Vi. Det er lett å røpe seg som rasist, men det tar lang tid å innrømme egne feil. Minst fire hundre år.

Rasisme er en menneskehetens selvdestruktive svøpe. Til tross for en stadig mer opplyst mennneskehet, lever rasismen ennå i oss. Lappekodisillen viser oss at to nordiske nasjoner bød rasismen motbør på 1700-tallet. Og at rasist-svøpen ikke lenger bør finnes blant nåtids mennesker, men stadig trenger å møte motstand.

Kommentarer til denne saken