Jeg hadde min barndoms og ungdomstid på 1950 og 1960-tallet, og ser jeg tilbake, så kan man nok på mange måter si at jeg vokste opp i «uskyldens tid».

Litt karikert kan man vel si at min mediehverdag bestod av en lokalavis tre ganger i uka, samt en radiokanal, og etterhvert på slutten av 1960-tallet, en tv-kanal.

Lokalavisa brukte jeg stort sett til å følge med på tegneserien om Trulte, og radioen hørte jeg på hver lørdag, da barnetimen gikk av stabelen, pluss regelmessige og «magiske» sendinger fra all verdens skøyteløp i vinterhalvåret.

De daglige to dagsnyttsendingene fra NRK, klokken 13 og 19, gikk meg stort sett hus forbi, og da tv-en kom, ble det fjernsynsteater på tirsdagene, krim på fredagene og sport i helgene. Dog skal jeg ikke underslå at å få med seg månelandingen direkte på tv i 1969, var av det magiske slaget, og da jeg kunne se The Beatles synge All you need is love på en direktesendt sending fra London, var det nesten ikke til å tro. Alt i sort-hvit, må vite.

Utover dette fikk jeg med meg at det fantes et parti som het Arbeiderpartiet, og at det fantes en politiker som het Einar Gerhardsen. Thats it! Jaja, bortsett da fra at fasttelefonen kanskje ga lyd fra seg et par ganger i uka. Men den tok de voksne seg av.

La meg dog ile til med å si, at fjernsynssendingen fra månelandingen i 69, også betraktes av enkelt som fake news, så da har jeg gardert meg.

Hva så med andre impulser utenfra? Joda, første gang jeg var på reise utenfor hjemplassen min, var jeg 18 år, da grønnrussturen gikk til selveste Harstad.

Etter avsluttet framhaldsskole, gikk man stort sett rett ut i arbeidslivet på sin hjemplass, der man som oftest fulgte i sin i sin fars fotspor, Da gymnaset kom på midten av 1960-tallet, var det jo noen som våget seg så smått på en akademisk løpebane, men fortsatt var det slik at universitet og høyskole var for fremmedord å regne.

Om det ble folk av oss? Du kan så spør!

Oppsummert: Livet var på den ene siden forutsigbart, oversiktlig, lite konfliktfylt, trygt og godt. På den andre siden en smule grått og enspora, men det var til å leve med. Hvordan kunne vi savne sydenferien, når vi aldri fikk høre om syden?

Det var bare en ting som var litt betenkelig og bekymringsfullt, og det var at vi jevnlig fikk høre av de voksne at «vi måtte ikke tro på alt som stod i avisa». Fake news var med andre ord født. Dessuten: Om tegneserien Trulte var fake news eller ikke, betydde svært lite for meg den gang da.

Spoler vi fram til 2022, så er det lett å slå fast at jeg tilhører en generasjon som har vært vitne til en teknologisk samfunnsutvikling uten sidestykke i verdenshistorien.

I dag bombarderes vi døgnet rundt med informasjon fra hele verden, i hundrevis av kanaler og plattformer, i alle former, farger og fasonger. Vi er, om vi vil ikke, konstant påkoblet nettet, og den ofte hyllete valgfriheten, er i ferd med å bli en boomerang i livene våre.

Det blir rett og slett for mye av en god ting, jeg sliter med å absorbere all informasjonen, og jeg klarer ikke lengere å skille klinten fra hveten. Vel vet jeg at vi med noen år på baken lett kan oppfattes som noen «akterutseilte treiginger», men jeg tror ikke det er hele forklaringen.

I dag vet jeg at barn alt fra tre års alder blir introdusert for sin første mobiltelefon og PC, og at ungdommen bruker mange timer pr. dag foran en data-skjerm.

I dag blir jeg, og alle andre, jevnlig fortalt at media stort sett handler om fake news, hvilket innebærer at jeg får store problemer med å stole på den informasjonen som gis på nettet, i avisene, radioen og tv`n. Hva kan jeg tro på, og hvem kan jeg tro på? Hva er sant, hva er halvsant, hva er ren og bevisst løgn, bevisst desinformasjon, lureri og rein faenskap?

På 1960-tallet hadde vi heldigvis den årlige utgivelsen av boka «Hvem, hva, hvor», så da så. Oversiktlig, lettlest og selvsagt sann.

I dag florerer de såkalte konspirasjonsteoriene, som får meg til å tenke: kan noe av disse faktisk være sanne? Og: Hvem bestemmer hva som er, og hva som ikke er en konspirasjonsteori? Igjen: Hva og hvem skal jeg tro på?

I dag blir jeg fortalt at vi blir overvåket døgnet rundt, at George Orwells spådommer har blitt en realitet, at jeg kan bli hacket, lurt og bedratt både via datamaskinen og mobilen. Igjen: Hva og hvem kan jeg tro på?

Oppsummert: Denne konstante tilstanden av uvisshet og usikkerhet, fører til at mitt gen som styrer følelser som mistenksomhet, enn si paranoia, har svært så gode levevilkår for tida. Det ser jeg selvsagt på som svært uheldig og ødeleggende, ikke minst for min deltagelse i demokratiet.

PS! Som leser anbefaler jeg at du tar det jeg har skrevet med en stor klype salt. Det kan fort vise seg å være fake news, hele greia.