Guri Hjallen Eriksen analyserer[1] fiskerirettens skranker i foredraget; «Har norsk fiskerinæring og kvotesystem utviklet seg i tråd med fiskerilovgivningen? Det rettslige rammeverket[2] for kommersielle fiskerier i Norge.»[3]

Analysens formål var å utvikle en modell for rettspolitisk analyse til bruk for byråkratene. Guri H. Eriksens undertittel peker ut rettslige bindinger som tema. Det er her underforstått at lovmaker har mislykkes med sin oppgave, ny lov må per definisjon til. Og spørsmålet hennes blir da hvordan lovverket kan forbedres?

Min kritikk[4] samsvarer med Riksrevisjonens undersøkelse av kvotesystemet i fisket:[5] Følgene av praktiseringen er dels betegnet som «alvorlig» og «sterkt kritikkverdig» og «kritikkverdig» (s. 11, 17-18 og 21).

Mine innvendinger er som følger:

1) Hvem har beslutningsretten? Det er ikke noe i veien med norsk fiskerirett, feilen ligger fullt og helt hos byråkratene i fiskeriforvaltningen som ikke følger lovene, rettsriktig fortolket. Fiskeriretten sier at fiskeriforvaltningen skal styre, men byråkratiet overlater alt til kvote- og konsesjons markedet– noe som er forbudt. Allokering er regjeringens plikt. I markedet er det ikke proletariatet som allokerer disse tillatelser, men kvotebaronene. Hvor finnes hjemmelen?

2) Er kvoter i fiskeri rettigheter eller dispensasjoner fra forbud? Guri H. Eriksens klassifisering av kvoter i fisket som rederiers eiendom og rettigheter er feil. Rettstilstanden er ikke tvilsom, den er klar, se Volstad-saken (Rt. 2013 s. 1345 plenum, om strukturkvoter). Kvoter er fritak fra forbud. Slike fritak er ikke “eiendom”. Kvoter kan ikke selges eller kjøpes. Fiskeriforvaltningen har forsømt seg og vraket lovpålagt fritt skjønn og politisk styring praktiseres ikke. Dette strider imot deltakerloven og havressurslova. Se Volstad saken, avsnitt 67: «Etter deltakerloven § 12 kan fiske med trål bare utøves etter spesiell tillatelse … Dette er uttrykk for det grunnleggende prinsippet at utøving av fiske ikke er en rettighet, men er avhengig av tillatelse fra offentlig myndighet».

3) Kvoter og konsesjoner kan ikke omsettes: «Dette følgjer nettopp av at verksemda er basert på, og avhengig av, offentlege løyve med utgangspunkt i at verksemda ikkje er tillaten utan slikt løyve». (Ot.prp. nr. 20 (2007– 2008) – havressurslova s. 41 sp. 2). Det vil si at fiskekvoten er intet mer enn en dispensasjon fra et generelt forbud – for eksempel som et sertifikat til å føre motorvogn. Disse kan ikke selges, like lite som fiskekvoter kan det.

4) Har konsesjonær rettskrav på fremtidige kvoter? Høyesterett i Volstad-saken argumenterte som følger: Det vil si «at «rettigheter til kvotefaktorer» eller «krav på vedtak om en fast fordelingsnøkkel» som Volstad påsto å ha rett til, og som han mente var «eiendomsrett», er feil. En evt rett til å kreve at fiskeriforvaltningen år om annet i det uendelige skal kopiere sitt 2005-strukturvedtak er ikke noen del av redernes formue. Dette betyr når et år er forbi, så har fiskeriforvaltningen all den myndighet som er hjemlet i havressurslova, herunder for eksempel å endre inndelingen av kvotegrupper, endring av kvantum per gruppe, bruk av distriktskvoter m.v.

5) Hvem eier fisket i «den ytre allmenning»? «Fiskeressursene representerer en nasjonal formue, som staten skal forvalte ved årlige fordelinger ut fra overordnede mål. Den enkelte reder har således ikke en kvoterett selv om han har en konsesjon til å drive et bestemt fiske. Kvote tildeles normalt for ett år, men kan om nødvendig endres i løpet av året, f.eks. av ressurshensyn». (Ot.prp. nr. 20 (2007– 2008) Om lov om forvaltning av viltlevande marine ressursar (havressurslova) s. 42 sp. 1.

6) Gir EØS utenlandske statsborgere rettskrav på kvoter på linje med norske borgere? Eriksen unnlater å behandle – på tross av Norges fiskarlags og Norges kystfiskarlags kontrovers med Fiskeridepartementet i anledning av åpning av utlendingers rett til å eie og drive fartøyer under 15 meter; en ordning med likebehandling av norske borgere og utlendinger som “er likestilt med norsk statsborger etter [sjøloven] § 1 annet ledd” jf. (deltakerloven § 2 første ledd). Dette feilgrep eliminerte de hardt tilkjempede unntak fra EØS-avtalens frie etableringsrett og -investeringsrett i hhv Vedlegg VIII og Vedlegg XII. Jf. den viktige formulering; «Norge [kan] fortsette å anvende restriksjoner som gjelder den dagen avtalen blir undertegnet, på utenlandske statsborgeres rett til å eie fiskefartøyer…». Dette gjelder norske regler per 2.mai 1992 som angår fiskefartøyer. En kan merke seg at det i EØS ikke finnes noe skille mellom fartøy over og under 15 meter. Denne» «norske åpning» er trolig resultatet av en norsk tabbe som Norge må leve med. Fordi EØS hindrer det kan vi unilateralt intet gjøre.

[1] Basert på hennes “Praktiske” doktorgrads-avhandling: “Fisheries Legislator Approach (FLA) - A Framework for Developing Sound and Coherent Fisheries Legislation – a Norwegian Case with a Canadian Outlook”. (Universitetet i Oslo, 2022.)

[2] Dvs. deltakerloven (1999), fiskesalgslova (2013) og havressurslova (2008) – havrettskonvensjonen (1982) og menneskerettighetskonvensjonen (1950-52).

[3] Landsmøtet i Norges kystfiskarlag 12-14 september 2022, Bodø.

[4] Reist for 20 år siden, se Peter Ørebech, "Tvers igjennom lov til seier" · Makt- og demokratiutredningens rapportserie, ISSN 1501-3065. Rapport 52, 2003,).

[5] Dokument 3:6 (2019–2020): Kvotesystemet i kyst- og havfisket.