Putins to splitter nye atomdrevne isbrytere Arktika og Sibir er på 33.500 tonn displasement og er de første av Prosjekt 22220 Arktika-klassens syv planlagte fartøyer. Dette er de første lignende fartøyer russerne har bygd på 30 år.

Arktika og Sibirs mektige, lysegrønne overbygning er på åtte dekk, med broen over som et niende. Dekk 4, 5 og 6 er malt rødt. blått, hvitt, altså i det russiske flaggets farger, slik at ingen skal være i tvil om hvem som kommer her. Arktika, som kom i tjeneste i oktober 2020, har brutt is helt til Nordpolen. Sibir kom i tjeneste i desember i fjor. Neste fartøy, Ural, ventes nå i oktober, deretter skal Yakutiya og Chukotka komme i 2024 og 2026, mens de to siste er mer usikre. Fartøyene bygges i St. Petersburg.

Russerne bygger også Prosjekt 23550 atomdrevne «kystvaktskip», som i likhet med våre KV-skip vil få kanon men i tillegg også Kalibr sjø og landmåls missiler. Vi hadde nok fått høre det fra Sergej Lavrov hvis vi satte slike missiler på vår nye Jan Mayen-klasse. Ivan Papanin-klassen blir på 8.500 tonn. Det første, Ivan Papanin, ventes i 2023 og det andre, Nikolay Zubov, i 2024. På toppen av det hele planlegges Prosjekt 10510 Leader-klassen atomisbrytere, som vil bli vesentlig større enn Arktika-klassen.

«Arktis er russisk!»

Planen er selvsagt at Nordflåten skal få overlegen manøverfrihet i is. Men planen er også at Nordøstpassasjen skal åpnes for sivil skipstrafikk ikke bare når kystfarvannene er isfri, men året rundt. Her må vi vente at russerne etablerer et regime med isbryting, streng losplikt, sikkerhetsregler, rapporteringsplikt med hensyn til last, mannskap og instrumentering, inspeksjonsrett og mye annet, som vil sikre russerne absolutt full kontroll. Så får vi se hvilke lands fartøyer som prioriteres, for ikke å si favoriseres. Tidligere statssekretær i Forsvarsdepartementet, Oddmund Hammerstad, skrev forleden i Nordnorsk Debatt om et alternativt, russisk-kontrollert Arktisk Råd, og det har han selvsagt helt rett i. «Russisk» Arktis rommer ikke bare svære mengder olje og gass men også meget store verdier i form av mineraler på havbunnen.

Putin har tidligere sagt at Arktis, avgrenset av den russiske nordkysten fra våre farvann og til Beringstredet og formet som et tilnærmet triangel med «spiss» på Nordpolen, er russisk. Underlig nok har dette stort sett gått under radaren her i Norge. På triangelets vestside har vi sett økt aktivitet på de to flybasene Nagurskoye lengst vest i Franz Joseph Land øygruppen og Rogachevo på Novaya Zemlja. Her har vi fått se både kystbaserte sjømålsmissiler, luftvern missilbatterier, marineinfanteri, spesialstyrker og flyaktivitet. Fra Nagurskoye har Mig-31 jagerfly opererte med fylling av drivstoff fra tankfly i luften helt til Nordpolen. Det er kortere vei fra Nagurskoye til Svalbard. Se på kartet.

Delelinjen, Svalbard

Det er ikke overraskende at russerne nå bringer delelinjen på bane, formodentlig uten å sette saken særlig på spissen i denne omgang. Heller ikke er det noen overraskelse at de har prøvd å presse egne transporter til Svalbard gjennom fra Storskog. I 2015 lot Russlands svartelistede visestatsminister Dmitriy Rogozin seg freidig avbilde på flyplassen i Longyearbyen. Dette bemerkes nå; men man synes å ha glemt at også russiske spesialsoldater har «mellomlandet» og latt seg avbilde for så å legge bildene ut.

På Svalbard har vi en problemstilling det ties om, men som nå må på agendaen. Svalbard er demilitarisert i den betydning at vi ikke kan ha faste militære installasjoner der. Men i og med at Svalbard er norsk og Norge en suverén stat, har vi ikke bare rett men også plikt til å forsvare øygruppen. Det kan bare løses ved at vi har kapasiteter som raskt kan nå Svalbard fra fastlandet; og det har vi ikke.

Dette handler om Natos Artikkel 5. Svalbard kan i realiteten okkuperes ved at en hyggelig gjeng «forskere» etc. ankommer for «mellomlanding» i sivile fly, kaster frakken og har uniform under og pakker ut «forskningsutstyret». Den som behersker Longyearbyen flyplass har tatt første stikk. Våre mottrekk må være uavhengige av flyplassen. Vi må lynraskt kunne etablere en stridssituasjon på Svalbard på tilstrekkelig nivå til at alliansen mener at situasjonen ligger over nasjonalt anliggende. Og hvordan gjør vi det?

Våre F-35 kampfly har forholdsvis kort rekkevidde og befinner seg på Ørlandet, og mulighetene til å operere på tilstrekkelig høyt nivå fra baser i nord er ren teori. Vi kan anskaffe tankfly, men de koster svære penger og er alt for sårbare for et slikt scenario. Fregattene våre har foruroligende svakt luftvern og vil i årevis fortsatt mangle helikoptrene som er nødvendige for effektiv antiubåt krigføring. Hæren lever i sin egen verden og vil ha stridsvogner, mens andre avskaffer stridsvogner fordi de smadres for lett med presisjonsvåpen og mangler mobilitet. Eller: Har Hæren tenkt å kjøre stridsvogner til Svalbard?

Se det i øynene: Vi har bare én mulighet, og den vil samtidig fungere som klart signal til Kreml om at vi forstår trusselbildet som er i ferd med å oppstå, og er handlekraftige nok til å reagere kontant. Vi må raskest råd anskaffe helikoptre til spesialstyrkene og andre styrker, med egenbeskyttelse til å fly i «høytrussel» områder og rekkevidde til å operere taktisk fra fastlandet til Svalbard, med en margin. Kravet til rekkevidde utelukker Black Hawk, til noens fortvilelse, men her må realismen styre saken.