Sofie Stranger (MDG) og Gunhild Johansen (SV) ønsket å fremme et forslag om «uetisk deling av medieinnhold» for kommunestyret denne uka.

Forlaget handlet spesifikt om deling av bilder og film fra en alvorlig bilulykke på E8 i Tromsø, og delingen av opptak fra den tragiske hendelsen på Bislett. «Vi oppfordrer mediehusene til å gjennomgå egne etiske regler, og håper vi unngår slike publiseringer Fremover.(...) Belastningen for de pårørende kan bli enda større. Og vi som ikke er involvert har ikke behov for å se slike bilder» sto det i forslaget.

Forslaget møtte betimelig kritikk fra representant Jarle Heitmann (Ap). På sin egen blogg skrev han at han ville advare sterkt mot at kommunestyret overhodet behandler en slik uttalelse.: «fordi det utfordrer prinsipper som dreier seg om demokrati, ytringsfrihet og pressefrihet.»

Heitmann viste en god prinsipiell forståelse av medienes rolle i samfunnet. Det er ikke politikernes jobb å fortelle medier hvilket innhold de kan publisere.

Forslaget ble da heldigvis trukket av MDGs og SVs representanter etter kritikken fra Heitmann. Men den viser uansett en svært uheldig demokratiforståelse fra Stranger og Johansen.

Det er krevende overveielser som gjøres i en redaksjon, hver dag, for å sørge for at pressens etiske retningslinjer i Vær varsom plakaten følges.

Men det er viktig å understreke at det er medienes jobb å publisere ting som mange kan finne støtende, ubehagelige, vanskelig og belastende – uten at det i seg sjøl gjør publiseringen uetisk. En bilulykke på E8 er isolert sett en nyhetssak som er viktig for alle som skal kjøre på veien den dagen.

Men potensiell dekning av fem bilulykker på samme sted på E8, med både bilde- og videobevis, er viktig dokumentasjon. Dokumentasjon som faktisk kan føre til potensiell kritikk av politikernes arbeid.

Så er det sånn at av alle de hundrevis av etiske overveielser som gjøres i løpet av en alminnelig arbeidsuke, kan det skje feil – også i avisredaksjoner.

Eventuelle feilvurderinger behandles av pressens eget klageorgan, Pressens Faglige Utvalg (PFU), som er en politisk uavhengig instans av en grunn.

Å undergrave saksgangen i denne klageprosessen, ved å kreve politisk behandling av hvilke bilder som kan deles i avisene, er alvorlig. I sin verste konsekvens er det en støtteerklæring til de krefter som ønsker å skape mistillit til både den frie pressen, og de systemene som skal sørge for at de etiske retningslinjene til pressen følges.

Det er en grunnleggende mistro til mediene som ligger til grunn, som er problematisk. Det er altså en ganske glatt sklie Johansen og Stranger begir seg utpå.