Årets militære «forsikringspremie» blir på drøyt 75 milliarder kroner. Flatt fordelt på landets 4,7 millioner skattebetalere blir det rundt 16.000 på hver. Det tilsvarer om lag premien man betaler for å forsikre en bolig og en rimelig bil.

75 milliarder er åpenbart ikke nok til å finansiere det militære forsvaret Norge trenger for å ivareta innbyggernes sikkerhet; oppgaven som er nasjonalstatens mest grunnleggende forpliktelse overfor sine borgere.

Forsvarskommisjonen, Totalberedskapskommisjonen, og Forsvarssjefens fagmilitære råd skal legges frem i løpet av første halvår. Vi bør stålsette oss for konklusjonene i de tre utredningene. Det står dårlig til.

Riksrevisjonen har allerede avdekket kritiske mangler. Forsvarets forum intervjuet nylig Knut Storberget, som leder forsvarskommisjonen. Han la ikke skjul på at han er bekymret for tilstanden i Forsvaret.

– Det er et system som sliter med å få selv kapasiteter som man allerede har kjøpt til å virke. Det tegner et bilde av at man ikke har operativ evne til å stå i en skarp situasjon, sa Storberget.

I tillegg til det man har, og som bare delvis virker, er det behov for store investeringer i nytt krigsmateriell som fartøyer, helikoptre, droner, luftvern, artilleri og stridsvogner. Og ikke minst til å lønne stadig flere ansatte som skal betjene systemene.

Men friske penger alene løser ikke problemene, for «råten» sitter dypt i veggene.

Den interne organiseringen i Forsvaret er på flere områder ineffektiv. En FFI- (Forsvarets forskningsistitutt) rapport fra 2019 tegner et bilde av en organisasjon som har store utfordringer med å forvalte penger og materiell på en effektiv måte.

Rapporten peker blant annet på en intern studie som «avdekket flere dysfunksjonelle trekk ved organiseringen, som blant annet omhandlet manglende insentivstruktur for å sikre tverrprioritering mellom prosjekter, overspesifisering av krav, og svake insentiver til å vektlegge tid og driftsperspektivet i investeringsprosessen.»

Det er åpenbart nødvendig å rydde internt, men vi må allikevel være forberedt på at prisen for beredskap og militært forsvar trolig vil øke kraftig i årene som kommer. De fleste av oss strever med å forstå omfanget og konsekvensene av de sikkerhetspolitiske endringene som nå innhenter oss.

Vi, som var voksne under Den kalde krigen, kjenner igjen noe av det. Men selv Ronald Reagans beskrivelse av Sovjetunionen, som Det onde imperiet, blekner på mange måter i møtet med den groteske virkeligheten som formidles fra fronten og sivilsamfunnet i Ukraina.

Russlands invasjon og krigføring har fullstendig endret de sikkerhetspolitiske rammevilkårene for stater som har grense mot Russland, slik vi i Norge har. Røverregimet i Kreml har erklært at de har en hellig rett til å utøve vold mot suverene nabostater, for å gjenopprette historiske grenser og «beskytte» russiskspråklige minoriteter. Det betyr at samtlige naboer må forberede seg på uanmeldte besøk.

Det sikkerhetspolitiske frikvarteret er over, som Nato-sjef Jens Stoltenberg nylig påpekte.

Les også

«Hvis vi passer på NATO, vil NATO passe på oss»

Hvor mye vil det koste å forsikre oss mot at Bugøynes skal kunne bli et nytt Bucha, at grusomheter som de vi har sett fra Lyman skal utspille seg i Karasjok eller Alta? Vi vet ikke, bare at det kommer til å bli dyrt.

Sverige, som i dag bruker omtrent like mye på forsvar som Norge, har signalisert at militærbudsjettet skal opp mot 130 milliarder innen 2028.

Når de tre norske utredningene foreligger, før sommerferien, er det drøyt to år til neste stortingsvalg. Jeg tenker sikkerhetspolitikk og militære investeringer får en betydelig plass i ordskiftet. Det er viktige diskusjoner. Også fordi hver ekstra krone som puttes inn i beredskap og militært forsvar må hentes fra et annet kapittel i budsjettet. Det vil altså bli mindre penger til samferdsel, helse og utdanning.

Den sittende regjeringen har vært svært vag i formuleringene om hvor denne veien går. Verbal fordømmelse av russisk aggresjon er gratis. Påplussingene i fjorårets forsvarsbudsjett var imidlertid symbolske, og det er grunn til å tro at signalene til forsvarsledelsen er at det ikke blir «fri bar» i årene som kommer.

Dette er nok bakteppet for forsvarssjefens helomvending i spørsmålet om å kjøpe inn nye stridsvogner, og nå sist om å etablere en maritim spesialstyrke i tilknytning til marinejegerkommandoen. Disse satsingene er vedtatt av Stortinget, men ikke fulgt opp med bevilgninger i form av friske penger.

Virkeligheten på og rundt slagmarkene i Ukraina gjør det helt nødvendig med en grunnleggende debatt om Norges sikkerhetsbehov, og utredningene som kommer til våren vil gi oss et godt grunnlag for å vurdere de harde realitetene.

Det Russland vi ser i dag er dessverre det Russland vi må regne med å ha som nabo i overskuelig fremtid. Ambisjonsnivået for sivil og militær beredskap må dimensjoneres for denne virkeligheten. En sterkt svekket Støre-regjering vil få hendene fulle frem mot neste Stortingsvalg. Det sikkerhetspolitiske terrenget er ideelt for flankemanøver og bakholdsangrep.