Gå til sidens hovedinnhold

Portforbud var sist for nazister og tyskertøser - nå for oss?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

På toppen av ett års unntakstilstand vurderer nå regjeringen muligheten for portforbud. Portforbud betyr husarrest der politiet kan arrestere deg om du ikke holder deg hjemme til angitt tidspunkt. Sist portforbud ble innført i Norge var etter frigjøringen 17. mai 1945. Da innførte politimesteren portforbud i Arendal for «… kvinner som har hatt omgang med tyskerne og medlemmer av Nasjonal samling». Satt i perspektiv, hvordan høres dette ut med tanke på dagens situasjon? Gjenspeiler det et åpent demokrati å bli arrestert for å være ute etter et gitt klokkeslett?

Mangelfull åpenhet bidrar til tretthet i samfunnet

Vi bør få avveininger og grundig argumentasjon ved innføring strenge smitteverntiltak. Inngripende tiltak som er svakt begrunnes oppleves til sammen totalitært. Generelle uttalelser om at nedstenging av samfunn og livsverk med at nye restriksjoner redder liv og helse går ikke i lengden. Trettheten i samfunnet på restriksjoner bygger seg opp og vil øke polarisering og redusere debattklimaet.

“Er ikke det en universal god grunn da, redde liv og helse?” tenker mange. Men tenk på alt annet som innebærer risiko. Det innebærer risiko å leve, særlig om man beveger seg utenfor huset, går på jobb eller gjør aktiviteter. Trettheten som brer seg i samfunnet handler nok delvis om at fokuset i media er rettet mot frykten for å dø eller at man kan bli årsaken til at noen andre dør. Vi som er født i et fritt demokrati er vant til å leve, bruke samfunnet og være nær andre. Med andre ord trenger vi grundig argumentasjon som tar høyde for alle konsekvenser av smittevernstiltakene slik at trettheten ikke fører til voksende misnøye. Og vi bør passe på at dersom vi uforbeholdent aksepterer nåværende argumentasjon for restriksjoner kan i prinsippet den overfører til flere innskrenkninger av vår frihet.

Totalitarisme som "best practice"?

Det spiller forøvrig ingen rolle hvilke partier i de vestlige land som sitter ved makten i disse tider, for regelen gjelder at makt korrumperer. Når vi erfarer at totalitær styring er blitt “best practice”, da må vi være på vakt at ikke dette verken forplanter eller utarter seg. Og at vi snarest får innsyn i detaljene til de politiske beslutningene som regulerer våre liv i mye større grad enn før.

Med ønsket om innsyn i avveiningene handler det om at i smittevernloven for tvangstiltak er det tre punkt som må vurderes opp mot hverandre:

  • en klar medisinskfaglig begrunnelse
  • nødvendig hensyn av smittevernet
  • fremstå tjenlig etter en helhetsvurdering

Legitim kritikk og spørsmål til Justisdepartementet

Loven presiserer at det skal foretas en forholdsmessighetsvurdering ved bruk av tvangsmessige smitteverntiltak - og det har vi ikke sett. Det er derfor legitimt å stille spørsmål til disse vurderingene og be om at de gjøres tilgjengelig for allmennheten. Noe flere advokatforeninger allerede har skrevet til Justisdepartementet. Når regjeringen bruker for liten tid på å dokumentere og synliggjøre at de har foretatt avveininger som vi har behov å se, da bør vi kritisere akkurat det, og kreve endring. Vi må ikke ta demokrati og frihet for gitt, og tegn på et sunt demokrati er muligheten til å kritisere makta og retten til å demonstrere og kreve innsyn. Med portforbud og sensur fra sosiale medier reduseres mulighetene våre som frie borgere.

En tvilsom koronamkommisjon?

Regjeringen satte ned en Koronakommisjon som skal avdekke ulike forhold, men i følge et innlegg i Tidsskrivet av flere professorer med stor faglig tyngde og medisinsk ledererfaring, er ikke kommisjonen representativ og den har ifølge dem en inhabil leder. Innlegget argumenterer for at “mandatet unnlater å røre ved konkrete spørsmål som regjeringen vet er både viktige og kontroversielle.” Dersom vi ikke heller får tillit til at kommisjonen som skal se på tvangstiltakene leverer noe som er representativt, hvordan skal vi forholde oss til det når vi heller ikke har fått sett hvilke avveininger som er gjort?

Vi som individer trenger trygghet og frihet for å fungere og få ut vårt potensial. For uten frihet kan ikke kjærlighet oppstå. Uten frihet finnes ikke rettferdighet. Uten trygghet får vi ikke tros-, tanke-, eller ytringsfrihet. Frihet gjør at det åpne samfunnet kan fungere. Et portforbud bør vi ikke akseptere uten videre og et opprop er allerede publisert. For selv om vi har hentet hjem mye mangfold gjennom globaliseringen trenger vi ikke adoptere kinesisk styreform. Kina klarte så vidt vi vet å slå ned covid19 uten vaksine, men deres metode bør ikke sees på som best practice av andre åpenbare årsaker.

Innsyn og åpenhet som minimumstiltak

Det er opprivende å møte bedriftseiere og arbeidsløse som spekulerer i om målet er å slå ned viruset eller næringslivet. Folk er emosjonelt og økonomisk investert i sine livsverk og rammene de bygger for familien som de nå ser gå opp i røyk og blir forklart at det er en del av dugnaden. Det er en stor kamel å svelge når man sammenligner konkurssituasjoner med ansatte i andre sektorer som hever full lønn hjemme med tøflene på i stua.

Det er verdt å vite at innkrevingene fra Skatteetaten starter opp igjen med tvangsinndrivinger derfor vil vi antageligvis se konkursene øke på for alvor fremover. Et tverrpolitisk krav om innsyn i begrunnelser og avveiningene som er gjort og gjøres bør være interessant uansett hvilket parti man tilhører eller stemmer på - det er det minste man kan gjøre for et vaklende næringsliv i en skeivfordelt dugnad.

Med generell begrunnelse for de strenge restriksjonene så langt bør det få en til å undres over at sist vi innførte portforbud var mot “tyskertøser og nazister”. Hva er de “ekstreme kriteriene” og for hvilke grupper blir neste portforbud?

Kommentarer til denne saken