Arbeiderpartiets nedtur på meningsmålingene er et dramatisk varsel til partiet. Kommentator Hege Ulstein i Dagsavisen omtaler den siste på 16,9 prosent som en skrekkmåling og skringrende alarm. Den gamle og mektige ørnen i norsk politikk kan ende opp som en liten pjuskefugl.

Analysene av årsakene spriker i mange retninger. Det er naturlig, avhengig av ståsted. Kollapsen skyldes summen av mange forhold, ikke enkeltsaker.

Men diskusjonen om Ap de siste dagene er lettere å konsentrere til to forhold. Det ene er at det ikke er noen vei tilbake for Trond Giske, som har skapt sin egen plattform for indre opposisjon gjennom et lokallag i Trondheim.

Beskjeden fra AUF-leder Astrid Eide Hoem, med støtte fra partileder Jonas Gahr Støre, er ikke til å misforstå. Om det fra Giske skulle gjøres noe seriøst forsøk på å returnere til sentrale tillitsverv, kommer partiet til å implodere.

Det andre er at ingenting tyder på at ledelsen er i stand til å erkjenne egne feil når partiet stirrer ned i avgrunnen.

I stedet ser det ut til å ha utviklet seg en slags bunkersmentalitet. Desto mer styrke kritikken mot regjeringen får, desto mer overbevist virker statsministeren og hans indre krets om at de er på rett vei. Det er kanskje ment å bygge mer samhold i regjeringen, men resultatet er større avstand til opinionen.

Nedturen i Norge har skjedd på Støres vakt. Den forsterkes av at sosialdemokratene i Sverige og Danmark holder så godt stand. Dette avfeier Støre med at han i motsetning til svenskene og danskene må bremse bruken av penger i budsjettene.

Men folk i Danmark står jo i samme krise som oss, med nedgang i reallønn og økte levekostnader. Også der har man en middelklasse som ikke kan betale regningene sine. Likevel stemmer de på Mette Frederiksen.

Dermed må svaret være et annet. Og handle om tillit og ledelsen av partiet. Jonas Gahr Støre kom i sin tid inn i Ap som veskebærer for Gro Harlem Brundtland, fra et helt annet miljø enn det man forbinder med Arbeiderpartiet.

Støre hadde stemt Høyre. Overklassegutten fra Blindern hadde ikke Arbeiderpartiet i ryggmargen og har omtalt seg selv som self made-man i partiet.

Det har vært en imponerende karriere. Som utenriksminister var han den beste Norge har hatt. Men det er kun i små glimt han oppnår kontakt med folket han nå skal lede som statsminister.

Problemene forsterkes av at han som nestleder har en lokalpolitiker i Nordland. I sum blir det for svakt til å rette opp inntrykket av et parti som mister fotfeste. Blant mange i partiet snakkes det også om at sjefen mangler evne til å skifte ut medarbeidere og rådgivere som ser ut til å kjenne både partiet og landet dårlig.

Det er sannsynlig at Ap må få orden på arverekkefølgen i partiet allerede på landsmøtet til våren. Tonje Brenna og Jan Christian Vestre er unge stemmer som kommuniserer godt og tydelig. De brenner for sosialdemokratiet med kraft, engasjement og ikke minst noen viktige elementer av selvransakelse, som Brenna ga til kjenne på NRK Debatten torsdag kveld.

Dersom Arbeiderpartiets fall fortsetter videre nedover, vil det skape grunnlag for et Norge med fravær av sosialdemokratisk politikk i mange år fremover etter neste valg.

Da risikerer Støre å etterlate seg en plattform for den blåeste politikken i norsk etterkrigshistorie. Det blir Arbeiderpartiets historiske hovedmotstander som får forme Norge mens en gammel samfunnsformende kraft ligger i respirator.

Det må være det som smerter aller mest blant partiets ordførere og tillitsvalgte som risikerer å tape makten ved kommunevalget. Mange av dem føler seg verken sett eller hørt og orker knapt forsvare et prosjekt de ikke tror på.

I Arbeiderpartiet blir spørsmålet hvor kursen skal legges videre. Lett blir det ikke. For å tekkes Senterpartiets tidsreiser og forhistoriske reverseringer har Ap allerede forlatt mye av det reformerende sosialdemokratiet, mens man ved å gi etter for SV i økonomisk politikk, har tatt sjumilssteg bort fra sentrum.

Svarene og balansepunktet har tradisjonelt vært et helt annet sted enn å gå langt til venstre. Tyngdepunktet har befunnet seg i pendelen mellom Høyre og Arbeiderpartiet. At det er der tverrsnittet av den norske folkeviljen befinner seg, har alltid vært en tung innsikt i Ap.

For å nå disse store velgergruppene fordrer det realisme i skattepolitikk, innvandringspolitikk og klimapolitikk. Noe som kan skape en bred koalisjon, som trekker velgere til seg og ikke støter dem fra seg.

Det som har kjennetegnet Ap har også vært forankringen internt. At det bak enhver beslutning ligger grundige prosesser i partiet.

Men nå ser vi utspill fra statsråder som verken partiorganisasjonen eller velgerne er forberedte på.

Det tyder på et parti som ikke er samlet, der for mange kjører sin egen agenda, mer formet for suksess på Twitter enn blant velgerne.

Det er også et slags symbol på det strategiske forfallet. Et algoritmestyrt Arbeiderparti som sprøyter stadig mer ressurser inn i slagord på sosiale medier, parallelt med at partiets kontakt med brede lag forvitrer.

Artikkelforfatter Skjalg Fjellheim er politisk redaktør i Nordlys.