Et nytt år har sett dagens lys. Bak oss ligger ti måneder med tilnærmet unntakstilstand. Fremdeles sliter vi med pandemi og nedstengning. Men med virksomme vaksiner i vente, kan vi håpe på bedre tider. Og denne høsten skal velgerne si sin mening om hva slags politikk som skal bestemme samfunnsutviklingen de neste årene.

Jeg tilhører den store etterkrigsgenerasjonen som nå går inn i pensjonistenes rekker. Vi var den første generasjonen i historien som fikk mulighet til å velge vår egen livsvei, uavhengig av våre foreldres status og økonomi. Jeg fikk alle muligheter, fordi min tid falt sammen med sosialdemokratiets storhetstid i vårt land.

Jeg er fremdeles sosialdemokrat. For meg er det kun Arbeiderpartiet som med troverdighet kan videreføre den politikken som har gitt helt vanlige folk mulighet til å gjøre gode valg for sine liv. Mange partier har etter hvert tatt opp i seg sosialdemokratisk tankegods, men Arbeiderpartiet er og blir originalen. Det er vi som må finne svar på de utfordringene mennesker har i sin hverdag, her og nå. Og det er Arbeiderpartiet som har erfaring, tyngde og styrke til å omsette svarene til praktisk politikk.

Arbeiderpartiet har under Jonas Gahr Støres ledelse utformet en politikk med et sterkere sosialdemokratisk avtrykk enn på mange år. Det programmet som skal vedtas på partiets landsmøte til våren er blitt til gjennom en bred politisk prosess, med folk over hele landet involvert. Og gjennom arbeidet i Stortinget har Arbeiderpartiet det siste året satt seg i førersetet for å sikre at de offentlige tiltakene som er utløst av pandemien har en langt tydeligere sosial profil enn det regjeringen la opp til. Det har sikret vanlige arbeidsfolk økte dagpengesatser og forlengede permitteringsordninger og sørget for bedre kompensasjonsordninger for å bevare arbeidsplasser.

Men vi må videre. Arbeiderpartiet må bruke erfaringene fra pandemiens år til å løfte noen store, tydelige og samfunnsomdannende reformer. En storsatsing på bedre infrastruktur vil kunne bety snarlig realisering av Nord-Norgebanen - et forslag som for øvrig er kommet inn i programmet. Vi trenger ny og bedre politikk innen hele velferdsfeltet; både for å kunne gi gode tjenester til en voksende eldre befolkning og for å inkludere flere i arbeidsliv og samfunnsliv. En høyst tiltrengt reform for sosial boligbygging må også på plass. Og vi trenger et enda sterkere trykk på overgangen til det grønne skiftet, der Arbeiderpartiet har satt seg som mål å skape vekst gjennom nye, bærekraftige arbeidsplasser.

Pandemi-året 2020 har endret det offentlige ordskiftet. Med store nedtrekk i mulighetene for fysiske møter, har politisk arbeid sentralt og lokalt foregått via nettmøter og ytringer på sosiale medier. Nå ser vi at de redaktørstyrte mediene også har endret fokus. En bemerkelsesverdig mangel på maktkritikk og desto sterkere søkelys på et utvalgt opposisjonsparti, Arbeiderpartiet, har fått feste seg. Det er bekymringsfullt, ikke bare for mitt parti, men fordi det utfordrer den politiske samtalen som er så viktig i et høyt fungerende demokrati.

Jeg heier på de seriøse, redaktørstyrte mediene. Fire vanvittige år med Twitter-president Trump i USA har synliggjort den seriøse pressens betydning. Redaktørstyrte medier må være kunnskapssøkende, analytisk, balansert og maktkritisk. Men her hjemme har høyreregjeringen fått drive politikk i fred og ro i ly av koronakrisen, nærmest uforstyrret av nærgående medieblikk. Det var forståelig den første tiden, men det er et langt større problem nå, i et valgår. Til gjengjeld har Arbeiderpartiet og partileder Jonas Gahr Støre blitt kommentert så det holder. En meningsmåling før jul ga Høyre rundt 18 prosent, uten at det avstedkom særlige reaksjoner. Mens en tilsvarende måling for Arbeiderpartiet på nyåret førte til en omfattende krisemaksimering i alle kanaler; en ørkesløs lederdebatt, patetiske rop etter gamle helter, samt løpende popularitetsmålinger i et eneste kjør. Det siste er for øvrig en klar demonstrasjon av sannheten i ordtaket om at «som man roper i skogen får man svar».

I Nordlys har man tatt det et hakk videre. Flere ganger har jeg til min forbauselse lest på kommentarplass at Arbeiderpartiets landsmøter de siste årene har vært preget av «symbolpolitikk og identitetspolitikk». Mens jeg, som har deltatt på de samme landsmøtene, har hørt interessante debatter om arbeidslivspolitikk, fiskeripolitikk, samferdselspolitikk og, ikke minst, helsepolitikk - der jeg for øvrig selv aktivt har deltatt i utformingen av partiets synspunkter. Arbeiderpartiet har blant annet flere ganger tatt opp regjeringens manglende politikk for de prehospitale tjenestene uten at det har hjulpet - noe vi fikk demonstrert til fulle under krisen i luftambulansen i 2019. Det er vanskelig å se at dette kan kalles «symbolpolitikk».

Året 2021 kan bli et annerledes valgår. I dag vet vi ikke om vi kan drive vanlig valgkamp; stå på stand, møte folk på arbeidsplassene og gå på husbesøk. Kanskje vil det meste av valgkampen måtte foregå på sosiale medier, der personangrep og «fake news» har en tendens til å kvele ethvert tilløp til saklige debatter. Det betyr at de redaktørstyrte medienes ansvar blir enda større, dersom målet er å bidra til et opplyst og balansert ordskifte i den store og viktige samtalen vi forhåpentligvis skal ha før folket går til stemmeurnene denne uvanlige høsten.