Det er alvorlig for Troms og Finnmark, når en feilslått politikk forsterker negative trender for Tine. Nå er politikerne nødt til å levere på løftene og sikre sunn konkurransepolitikk.

I forrige uke varslet Tine at det er behov for å ta drastiske grep og iverksette en full gjennomgang av dagens anleggsstruktur. Utredningene vil involvere nær halvparten av anleggene til Tine. Det er allerede klart at melkeproduksjonen i Ålesund legges ned.

I Troms står anlegget i Harstad på listen over anleggene som man nå skal vurdere framtiden til.

Det er industriarbeidsplasser over hele Norge, og selve fundamentet i norsk matproduksjon og distriktsutvikling, som skal gjennomgås og vurderes nå fremover. Det er mye som står på spill.

Ringvirkningene fra Tine skaper hvert år rundt 22,9 milliarder kroner i verdiskapning nasjonalt og over 4500 arbeidsplasser bare i Troms og Finnmark. Det samme ser vi over hele Norge, fra Finnmark til Agder. Tine bidrar stort til verdiskapning og sysselsetting. Det er kampen for et levende Norge i praksis.

Bakgrunnen for de nye vurderingene handler om store trender, som et synkende melkeforbruk, sterk import og økende grensehandel. Men det handler også om feilslått politikk, som gjør at staten hvert eneste år subsidierer sterke og rike konkurrenter med enorme summer. Det rammer forbrukerne gjennom høyere priser og det skaper en ond spiral for Tine.

Politikerne kan i begrenset grad bidra til økt melkekonsum i Norge, og det er også vanskelig å gjøre noe med importen. De kan imidlertid rydde opp i en subsidiepolitikk som direkte undergraver norsk matproduksjon over hele landet.

Konkurrentene til Tine mottar 200 millioner kroner i året i sentraliserende særtilskudd, som undergraver oss krone for krone. Subsidiene ble innført for 20 år siden, i en helt annen situasjon. I dag står konkurrentene støtt på egne bein.

Q-meieriene subsidieres med nesten halvannen kroner per liter melk de selger. De har i flere befolkningsrike områder nesten 50 prosent av markedet for drikkemelk. Ingen er mot konkurranse i Norge. Men den typen subsidier gjør det faktisk umulig å konkurrere på like vilkår.

Dersom vi ikke bare skal opprettholde melkeproduksjon i bynære områder, men også i distriktet, og kommuner som Tana, Alta, Lakselv, Kvæfjord, Hattfjelldal, Lierne, Aukra og Luster - bare for å nevne noen steder - kan vi ikke fortsette med å subsidiere melka som produseres på Jæren og i Gausdal - for forbrukerne i det sentrale Østlandsområdet.

Vi kan ikke subsidiere det motsatte av hva landbrukspolitikken skal realisere; nemlig bosetting i distriktene, over hele Norge.

Regjeringen kan ikke be Tine bidra til et levende landbruk i hele landet, samtidig som de bruker store penger på å subsidiere det motsatte. Hvis regjeringen går bort fra målsettingen om et levende landbruk i hele landet, så vil vi i Tine tilpasse oss det. Men hvis målsettingen står fast, må subsidieringen av Tines konkurrenter opphøre.

Tine har en anleggsstruktur som i et bedriftsøkonomisk perspektiv er irrasjonell, fordi samvirket har et samfunnsoppdrag som gjør at de ønsker å være til stede der de 9000 eierne faktisk produserer melk. Det er det Tine nå jobber intenst for å kunne fortsette med.

Det er derfor det er viktig å nå diskutere subsidiene. Uten rettferdige konkurransevilkår vil det bli umulig for Tine å opprettholde denne strukturen. Vi vil bli tvunget til å kutte kostnader på bekostning av våre anlegg i distriktene.

Det står i Hurdalsplattformen at regjeringen ønsker å fase ut de konkurransepolitiske virkemidlene i meierisektoren, nettopp fordi det virker konkurransevridende og slår ut feil.

Nå er det på tide at de leverer på løftene.