Regjeringas forslag om å innføre grunnrenteskatt i havbruksnæringa har utløst en heftig debatt av en type som vi ikke har sett tidligere.

Det trues med at lysene kommer til å bli slukket langs kysten, utflagging, investeringsstopp, tap av arbeidsplasser og permitteringer. Finansministeren beskyldes for svik i et debattprogram på tv, og de største oppdretts-selskapene nekter å møte i departementet for å diskutere saken. Det er bra for demokratiet at det blir debatt om viktige saker i samfunnet, men en så voldsom temperatur og slike trusler har vi ikke sett tidligere fra andre næringer. Hva er årsaken til at dette skjer?

Det er ingen tvil om at lakseoppdrett har privilegier og rettigheter som ingen andre næringer har. De får lov å legge sine merder i vårt fellesareal, ofte til fortrengelse for fiskere. De får lov til å slippe urenset kloakk i havet tilsvarende tjue millioner mennesker, og de slipper årlig ut tonnevis av lusegifter uten at miljømyndighetene reagerer. Rømninger skjer stadig og fører til genetisk forurensning av villaks. Alt dette skjer med politikernes stilltiende velsignelse.

Inntektene de siste årene har vært enorme. I følge «Kapital»s liste over rikinger har 48 av Norges 400 milliardærer fått sin rikdom fra sjømat, de fleste innen lakseoppdrett. Beskatningen har vært beskjeden, vanlig selskapsskatt på 22 prosent i tillegg til produksjonsavgift på 40 – førti - øre per kilo sløyd laks.

Et utvalg satt ned av regjeringen Solberg leverte i 2019 en innstilling som konkluderte med at det burde innføres grunnrenteskatt. En massiv lobbyvirksomhet fra bransjen førte til at forslaget ble lagt bort før det ble presentert for Stortinget. Strategien fra næringen var å påvirke grasrota i partiene. Ordførere og utsendingene til partienes landsmøter ble oppsøkt og dette lyktes de med.

Lakseoppdrett skal bli den nye oljen, og oppdrett er redningen for kystsamfunnene, har vært sagt av mange ledende politikere de siste årene. Når så flere fiskeriministre i regjeringen Solberg har åpnet for en femdobling av lakseoppdrett innen 2050, har dette ført til en bonanza i næringen der vekst og økende inntekter har vært mantraet. Natur og hensynet til andre brukere av havet har blitt neglisjert.

Det er en kjent sak at der er tette forbindelser mellom politikere og oppdrett både i kommuner, fylker og helt opp i regjeringa. Troms arbeiderparti har investert millioner av kroner i oppdretts-selskaper, og flere av toppene i Frp har oppdrettsaksjer samtidig som de arbeider mot grunnrenteskatt.

Nylig ble det avslørt at ordføreren i Tromsø, Gunnar Wilhelmsen, hadde investert tungt i et oppdretts-selskap samtidig som han i 2018 fikk kommunestyret til å reversere sitt vedtak om at fremtidige anlegg skulle være lukket. Hva gjør dette med habiliteten og trua på at politikere i Norge er til å stole på? Flere fiskeriministre har vært rekruttert fra oppdrettsbransjen og er ofte titulert som oppdretts-ministre. De har ofte fungert som pådrivere for oppdrett i stedet for å være kontrollinstans.

Politikerne har i mange år fungert som et heiagjeng for lakseoppdrett. Få større volum, selg mer, skap flere arbeidsplasser, få større eksportinntekter til Norge. Vi har hørt lite om vern av natur og krav om ny teknologi for å få oppdrett inn i lukkede anlegg. Sammen med svært gode priser på laksen har dette ført til at oppdretterne har fått en enorm makt både i kystsamfunnene og nasjonalt. Dette har ført til nye folkelige uttrykk som laksebaroner, merdebaroner og nye nessekonger. Ingen ønsker å ødelegge oppdrettsnæringen, men den må begynne å oppføre seg som andre næringer som først og fremst skal tjene landet og kysten, deretter aksjonærene.

Kampen om grunnrenteskatten har vært en vekker for oss, men oppdrettsindustriens makt og arbeidsmetoder i denne kampen fører tankene til samfunnsforhold i land vi ikke liker å sammenligne oss med.