Gå til sidens hovedinnhold

Politikere som ikke bare prater

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kjærlighet har stått i sentrum for mange av oss gjennom ei heftig uke. Forholdet til landsdelen vi elsker og til fotballaget vi elsker. Jeg vil her la temaet «European Super League» ligge og heller dele mine betraktninger rundt hvordan vi egentlig kom dit at Stortinget i vedtak 813 sist mandag «ber regjeringa setje i gang arbeidet med å realisere Nord-Norgebana».

Dette var ikke et vedtak som kom ut av intet, men er et eksempel på hva som kan skje når den berømte snøballen begynner å rulle. Vedtaket ble etter hvert en nærmest uunngåelig avslutning på dramaets første akt som har vart i over 100 år. Det kom etter en kjede av hendelser som startet med tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark.

Finnmarksbefolkningensuforsonlige opprør mot regionreformen er av vesentlig betydning for at Troms har maktet å innta en posisjon i norsk politikk som synes sterkere enn noensinne. Flere av våre stortingsrepresentanter har fått vist fram hva som bor i dem.

For å skjønne hva som skjer, kan det være greit å ha klart for seg endringene i det partipolitiske landskapet i Troms det siste tiåret. Hvis vi sammenligner meningsmålingen Infact utførte for Nordlys for en måned siden med valgresultatet i 2013, er Arbeiderpartiets oppslutning redusert fra 31,1% til 21,4% i Troms på åtte år. Høyre har gått fra 22,3% til 13,4%. Senterpartiet har hatt en økning fra 6,4% til 25,8% oppslutning i velgermassen i tidligere Troms fylke.

Noen sier at det ikke spiller noen rolle hva vi i nord måtte mene siden vi utgjør en så liten del av landets befolkning, men de siste års endringer i styrkeforholdet mellom partiene i Norge viser noe annet. Senterpartiet oppnådde et meget godt valgresultat i Troms i 2017 (15% oppslutning) men har mot alle odds maktet å fortsette frammarsjen til et nivå knapt noen trodde var mulig.

Senterpartiet vekst i Troms og resten av Norge de siste fire årene startet med «Finnmarksopprøret», den bitre motstanden mot at fylket ble slått sammen med Troms. I Finnmark slo folk Arbeiderpartiet i hartkorn med Høyre, takket for følget og strømmet til Senterpartiet som de stadig mener er det eneste partiet som kan stoppe sentraliseringen i Norge.

Aldri tidligere har vi vel sett folk i Finnmark gå opp stien for resten av landets velgere, men slik ble det altså. Uforsonlige finnmarkinger ble katalysatoren som startet en prosess som kan forandre Troms og Finnmark for alltid.

SV har i mange år vært en pådriver for mer jernbane i nord og har alene ved flere anledninger fremmet saken i Stortinget, bare for å bli stående alene. I november 2019 tok saken en ny vending da stortingsrepresentant Per-Willy Amundsen (FrP) gikk i kompaniskap med stortingsrepresentant Torgeir Knag Fylkesnes (SV). Sammen foreslo de for Stortinget å be regjeringen igangsette arbeidet med å realisere Nord-Norgebanen. Selv om forslaget også denne gangen ble nedstemt, bidro Fremskrittspartiets støtte til ny dynamikk i saken.

At SV og Fremskrittspartiet gikk sammen i en så viktig sak for Nord-Norge som jernbanesaken, samtidig som Senterpartiet stadig fosser fram og har inntatt Arbeiderpartiets tidligere bastion her oppe, fikk alarmklokkene til å ringe i Arbeiderpartiet som nå lenge har ståttt på et sidespor i Nord-Norge.

Ikke minst de av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter som er valgt inn fra Troms og Finnmark må ha opplevd de siste års utvikling for partiet svært dramatisk og vi må anta at sentralstyremedlem og stortingsrepresentant Cecilie Myrseth spilte en meget sentral rolle i kulissene da landsmøtet sist helg besluttet at partiet skulle ta et mer aktivt standpunkt i jernbanesaken.

Når Arbeiderpartiet mandag valgte å «kaste seg på toget» i siste øyeblikk og sammen med Fremskrittspartiet, SV, Senterpartiet, Rødt og MDG stemte fram banen, er grunnlaget lagt for at Arbeiderpartiet kan begynne på jobben med å gjenoppbygge tillit i Nord-Norge, noe som vil være avgjørende også for vekst på landsplan.

Dette første viktige gjennomslaget i jernbanesaken kommer til syvende og sist som et resultat av at det har vokst fram et lag av tungvektere på Tromsbenken på Stortinget bestående av sentralstyremedlem Cecilie Myrseth (A), nestleder i SV, Torgeir Knag Fylkesnes, Per-Willy Amundsen (en av de mest erfarne i FrP) og Sandra Borch (SP). De synes alle å makte å innfri forventningene fra de som har stemt på dem, samtidig som ingen av dem har glemt hvor de kommer fra og at de alle er en av oss. At de har fått gjennomslag i eget parti i en så viktig sak for landsdelen er svært oppløftende.

Samtidig er det slik at vi ennå har en vei å gå. Det vil være avgjørende at politisk redaktør Skjalg Fjellheim og hans team i «Nordlys» stadig står fremst på barrikadene sammen med ivrige skrivende debattanter ikke minst tilknyttet Tromskomiteen for jernbane. Kanskje vi til og med kan håpe på drahjelp fra Bodø.

Kommentator i Avisa Nordland Stein Sneve uttalte etter vedtaket på Stortinget til NRK at Tromsbanen kan være en fornuftig investering. Intet er bedre enn moralsk støtte fra våre naboer i Nordland. Sneve var samtidig tydelig på at han stadig er skeptisk til bane mellom Fauske og Narvik.

Jeg er enig med Sneve. Det er alle utfordringene på strekningen Fauske – Narvik som har stoppet toget tidligere. Det må ikke få skje igjen. Vi må unngå nok en gang å «trø over» i Tysfjorden og få støvlene fulle av vann. Det er uansett den strekningen vi trenger minst siden skinnene sørover gjennom Sverige ligger der allerede.

Hva nå da?

Et samlet Troms og Finnmark fylke må snarest mulig signalisere til vårt topplag på Stortinget bestående av Myrseth (A), Knag Fylkesnes (SV), Amundsen og Borch (SP) at det kommende utredningsarbeidet må begrense seg til jernbane fra Tjeldsundet via Bjørnfjell/ Narvik fram til Tromsøysundet. Om en fremtidig utvidelse av banen bør gå til Fauske eller Kirkenes må vi komme tilbake til etter at strekningen Tjeldsundet – Tromsøysundet er realisert.

Kommentarer til denne saken