Politimesteren i Troms gir oss et innlegg hvor hun redegjør for Politiet sin rolle i det kommende valget, og at vi må forsvarede verdiene vi holder kjært i et liberalt demokrati. Jeg savner dog en større grad av selvransakelse for hvordan Politiet i Troms faktisk forholder seg til ytringsfriheten i saker hvor det kan synes at Politietaten har inntatt et politisk standpunkt.

Dette dreier seg selvfølgelig om rusdebatten, om avkriminalisering, og at enkelte sågar ønsker legalisering av lettere rusmidler. Mine argumenter handler ikke om å være for eller imot dette, men jeg ønsker å belyse den rollen Politiet i Troms har tatt i saker som dette.

Så sent som i valget i 2019 så vi at politiet i hele landet (også i Troms) ba videregående skoler gripe inn mot et spesifikt parti sitt valgkampmatriell og politiske standpunkt. Dette handlet om at ansatte i politiet ikke likte at Unge Venstre frontet et standpunkt om at de ønsket å legalisere cannabis. Konsekvensen av dette var at det ble konflikt mange steder, og mange steder ble det gjennomført aktiv sensur av et legitimt politisk standpunkt.

Andre steder i landet ser man at politiet griper inn og kommer med dårlig fordekte trusler om kontroll mot unge som bruker cannabisplanten som utsmykning.

I Tromsø har man også blandet makten til kommune som bevilger skjenkeløyve og politiet som opprettholder ro og orden med aktivistorganisasjonen Norsk Narkotikapolitiforening, for å kunne forby at gjester i Tromsø sitt uteliv kan benytte klær med legaliseringssymboler på.

Det er et legitimt standpunkt å mene at narkotika fortsatt bør være forbudt, og straffes. Men, det er også like legitimt å mene det motsatte. Det er dette som er det vakre med å leve i et demokrati. Problemet er at politiet som etat, men kanskje særlig politiet i Troms har en historie som det er liten grunn til å være stolt av når det kommer til å forsvare ytringsfriheten.

Her har man altså eksempler på at politiet aktivt innskrenker ytringsfriheten til politiske partier og individer. Dette gjøres ved å blande den makten man har som etat med personlige politiske standpunkter som ikke hører hjemme i en rolle som en offentlig aktør med svært vide fullmakter.

Vi må regne med at det vil komme frem flere historier om hvordan politet har misbrukt sin makt etter at Riksadvokaten nå har lagt begrensinger på politiet sin overgrepslignende maktbruk mot folk kun mistenkt for å skade seg selv. Da kan man kanskje tørre å stå frem med sine historier uten å frykte nakenransakelser fra det lokale politet. Jeg håper også på en valgkamp hvor Unge Venstre kan få mene det de vil om ruspolitikk uten at Politiet eller privatpraktiserende politiorganisasjoner skal bruke makten sin til å sensurere de.

Så takk til politimester Nilsen for et patosfylt innlegg om hvordan man ønsker å beskytte den kommende valgkampen. Om det skal ha noen verdi må nesten politiet også gå i seg selv og se på hvordan de opptrer som en sensurmyndighet på legitime politiske ytringer.

Hvis man ikke evner selvkritisk refleksjon blir festtaler lite verdt.