Den tyske okkupasjonen av Norge i 1940 skapte usikkerhet og praktiske problemer for norske polare bosettinger, værstasjoner og fangststasjoner i ishavet, det gjaldt bl.a. forsyninger og utskiftning av mannskap på Øst-Grønland. Lederen av Norges Svalbard og Ishavs-undersøkelser (NSIU), Adolf Hoel, fikk hovedansvaret for å organisere arbeidet med å skaffe forsyninger og å få til et mannskapsskifte.

Hoel hadde tatt nederlaget svært tungt da Haag-domstolen i 1933 ga Danmark medhold i striden med Norge om Øst-Grønland. Han meldte seg derfor inn i NS samme høst på betingelse av at det ble programfestet at NS skulle føre en «sterk polarpolitikk». Hoel kom derfor til å stå sentralt i den grønlandspolitikken som ble utformet i spenningsfeltet mellom grønlandsaktivister, NS og den tyske okkupasjonsmakta under krigen. Han fremmet sammen med en annen grønlandsaktivist, Gustav Smedal, bl.a. forslag om å opprette et eget polardepartement. De planla også en storstilt opptrapping av den norske aktiviteten på Øst-Grønland.

Høsten 1940 var det imidlertid bruddet i forsyningene til de norske fangstmennene på Øst-Grønland og værstasjonene i Myggbukta på Nordøst-Grønland og Torkildsbu på Sydøst-Grønland som skapte bekymringer. To ekspedisjoner var planlagt i 1940 for å skifte mannskap og skaffe forsyninger. Gjennom kontakt med den norske regjeringa, da den ennå befant seg på norsk jord, og senere med Administrasjonsrådet og tyske myndigheter, ble utreise klarert for Grønland.

Fangstskutene Vesle-Kari og Ringsel forlot Tromsø 2. august. Ringsel returnerte til Norge 19. september etter å ha fullført oppdraget uten dramatikk, mens Vesle-Kari, hvor John Giæver var ekspedisjonsleder, ble tatt i arrest. Det viste seg nemlig at regjeringa etter å ha ankommet London, også arbeidet med avløsninger av de norske værstasjonene på Grønland. Dermed ble Vesle Kari møtt av oppsynskipet Fridtjof Nansen med kommandørkaptein Ernst Ullring da de ankom Grønland og tatt i arrest.

Giæver ble rasende over den situasjonen han var kommet i. Den måten han ble behandlet på under den ni ukers interneringa gjorde ikke saka noe bedre. Etter hvert ble sinnet mer og mer rettet mot oppdragsgiverne i Oslo, med Hoel i spissen. Giæver mente at Hoels NS-tilknytning kastet en mørk skygge av mistenksomhet over alt han siden foretok seg under krigen. Det ble ikke bedre da en ny Grønlandsekspedisjon organisert av NSIU, ble oppbragt av amerikanerne høsten 1941.

Nå gjaldt det ishavsskuta Buskøy av Ålesund med Hallvard Devold som ekspedisjonsleder. Det var mannen som i 1931 hadde heist det norske flagget i Myggbukta på Øst-Grønland og okkupert et landområde i kong Haakons navn (Erik Raudes Land). Oppdraget i 1941 var det samme som Vesle-Kari og Ringsel hadde året før; ilandsette fangstfolk, bringe forsyninger og skifte ut mannskap på de norske fangststasjonene. Like nord for Myggbukta ble båten oppdaga av det amerikanske kystvaktskipet Northland. En snøstorm hadde natta før tvunget Buskøy i le av Jacksonøya, men om formiddagen fredag 12. september endte også denne ekspedisjonen rett i fanget på allierte styrker, nå den amerikanske kystvakta. Mest oppsikt vakte det at båten også hadde med seg en radiosender og en nordmann i tysk tjeneste, Jacob Rytter Bradley. Han var hyret inn av tysk etterretning for å sende meteorologiske observasjoner, og var satt i land på Jonsbu før Buskøy ble tatt.

Northland satte derfor kursen nordover hvor mannskap og utstyr på de norske fangststasjonene ble tatt om bord. Det ble tatt særlige forholdsregler da en nærmet seg Jonsbu hvor radiostasjonen og Bradley var satt i land. Jonsbu ble i nattens mulm og mørke omringet av «til tennerne bevebnede menn». Her fant man Bradley og to fangstfolk fra Tromsø i sin søteste søvn. Buskøy ble ført til Boston hvor avisene meldte «Spyship in Boston to-day». Jacob Bradley ble internert og slapp ikke fri før i 1948. Devold ble fengslet, ført til England og slapp ut i 1942.

Diskusjonen om grønlandsekspedisjonene i 1940 og 1941 har dreid seg om to forhold. Visste Hallvard Devold og Adolf Hoel at Bradley var tysk spion? Eller var radiostasjonen og Jacob Bradley påtvunget ekspedisjonen av tyske militære myndigheter i siste liten uten at verken Hoel, Devold eller skipperen, Elias Hessen, var informert? Og var ekspedisjonene i 1940 og 1941 ledd i en større opptrapping av norske aktiviteter på Grønland av grønlandsaktivister i kompaniskap med NS med tanke på revansje for tapet av Øst-Grønland i 1933?

Etterforskninga av Adolf Hoel under landsvikoppgjøret kunne ikke finne bevis for at Bradleys oppdrag var planlagt og kjent for de nordmennene som stod bak ekspedisjonen. Ekspedisjonene i 1940 og 1941 var først og fremst forsyningsekspedisjoner til norske aktiviteter som hadde vært på Øst-Grønland lenge før krigen. Samtidig vet vi at det ble lagt planer for en betydelig opptrapping av norsk aktivitet, noe som bare kunne ha skjedd i ly av tyske bajonetter. Fiaskoen med Vesle Kari og Buskøy satte en effektiv stopper for å realisere disse planene.