Gå til sidens hovedinnhold

PFU har flyttet grensene i presseetikken

Fraværet av fellelse i PFU er vanskelig å forstå, når premisset var mangel på dokumentasjon bak alvorlige påstander.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ap-politikeren Trond Giske hadde klaget fem av de største norske avisene inn til PFU for alvorlige anklager om faktiske forhold som ikke dokumenteres, som Giske mente er til stor skade for ham og familien. Bakgrunnen er påståtte hendelser under et nachspiel i Trøndelag for syv år siden, der det ble nytt betydelige mengder alkohol.

Giske mente publiseringene bryter med Vær Varsom-plakaten på grunn av mangelfull undersøkelse og dokumentasjon av faktum, mangelfull kildekritikk, utelatelse av vesentlig informasjon og manglende aktsomhet ved bruk av anonyme kilder.

Denne uken ble saken behandlet i Pressens Faglige Utvalg. Argumentasjonsrekken i PFU, både i referat og selve saksbehandlingen (for de som fulgte den), peker og pekte klart i retning av en fellelse.

Men etter en samlet vurdering kom PFU likevel frem til at Adresseavisen, Aftenposten, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Fædrelandsvennen ikke har brutt god presseskikk.

Sett i lys av mangelen på dokumentasjon og hvor hardt omtalen rammer klageren, mener PFU at kildegrunnlaget er tynt. Likevel har utvalget under tvil kommet frem til at «publiseringene er presseetisk akseptable gitt sakens offentlige interesse».

Et eller annet sted er det en logisk brist. Det er en oppsiktsvekkende mangel på sammenheng mellom premiss og konklusjon. Ved hjelp av tåketale og en merkverdig svevende begrunnelse - «sakens offentlige interesse» - har PFU nå flyttet gjerdestolpene i presseetikken et langt steg.

Hvilken usynlig hånd som har grepet inn i PFU er ikke lett å si. Men det er en selvmotsigende posisjon PFU har inntatt på vegne av norsk presse. Så lenge mediene selv definerer en sak å være av offentlig interesse, kan man ifølge PFU publisere svært alvorlige påstander mot enkeltpersoner. Det er vanskelig å tenke seg en mindre prinsipiell tilnærming fra pressens egen selvjustisordning.

Det var riktignok noen kritiske stemmer i utvalget, men da avgjørelsen skulle tas, var alle hjertens enige. Lengselen etter konsensus i PFU ser ut til å være temmelig formidabel. Det er paradoksalt nok det stikk motsatte av medienes oppdrag, vilje til å synliggjøre ulike oppfatninger og dissens.

Nettopp i lys av vår tid og den destruktive spiralen med personangrep i sosiale medier, som det ikke er mulig å beskytte seg mot, bør de redaktørstyrte mediene ta et større og selvstendig ansvar for hygienen i den offentlige samtalen.

PFU har nå flyttet grenser, og svekket rettssikkerheten etter en sak som kommer til å skape presedens. I det minste vet vi hvor listen ligger for norsk presse.

Kjennelsen kan nå alminneliggjøres som et nytt lærestykke i redaksjonene. Journalister kan målbære svært alvorlige påstander uten dokumentasjon, på områder som rammer enkeltmennesker med ødeleggende kraft.

Det burde ligge i ryggmargen på alle mediefolk at det ikke er greit. For å skjønne hvorfor det denne gang bar så kollektivt galt av sted for PFU, må man trolig søke andre forklaringer enn i det rasjonelle.

Kommentarer til denne saken