Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Tilsvar til innlegget «Om redaktørene sin eiendomsforvaltning», publisert i Nordnorsk debatt 19.05.2023.
Redaktørenes eiendomsforvaltning
Kurt Pasvikbamsen Wikan er styreleder i Finnmarkseiendommen (FeFo) samt fylkestingsrepresentant og fylkesvaraordførerkandidat for Finnmark Senterparti. Men i stedet for å ivareta og etterleve Finnmark SPs partiprogram som han er valgt på, velger Pasvikbamsen heller å opptre som politisk klovn. Det er en tragedie for Finnmark SP.
Private tomter
I et innlegg i utvalgte aviser påstår Wikan at de samiske avisene Ávvir og Ságat stiller seg bak etter hvert privat krav om å eie utmark i indre Finnmark, «selv om grunnlaget er aldri så usikkert eller rettspraksisen er uprøvd». Dette er direkte sludder, og noe Wikan har sugd av eget bryst.
Den regjeringsoppnevnte Finnmarkskommisjonen har siden 2008 utreda retten til den umatrikulerte utmarka i Finnmark, foreløpig i seks felt. I de tilfeller hvor kommisjonen har konkludert med at det foreligger individuelle private rettigheter, bør dette sjølsagt aksepteres, med mindre det foreligger konkrete opplysninger som tilsier at kommisjonen har konkludert uriktig.
Til nå har styreflertallet i FeFo ikke vært villig til å frivillig akseptere et eneste privat eierkrav, sjøl om kommisjonen har konkludert enstemmig. Heller ikke enstemmige dommer i Utmarksdomstolen som stadfester privat eiendomsrett til bebygde tomter, har styreflertallet vært villig til å godta.
Finnmarksloven ga FeFo hjemmel til et landareal på over 45.000 kvadratkilometer. Innenfor dette enorme området har styreflertallet, anført av Wikan, ikke vært villig til å akseptere en eneste kvadratmeter i privat eie. I stedet prøver man griskt å karre til seg private tomter.
Sjøleiende privat virksomhet
FeFo er en sjøleiende og stiftelseslignende privatrettslig virksomhet uten eiere, men ynder å fremstille seg som at man «eies av alle i Finnmark». Dette er en ren bløff.
Hadde FeFo vært eid av alle i Finnmark, måtte virksomheten hatt en ansvarlig generalforsamling hvor alle eiere kunne være representert og utøve nødvendig eierstyring. Det har man ikke i dag.
FeFo styres av et styre oppnevnt av Sametinget og fylkestinget i fellesskap. Men disse to oppnevningsinstansene har ingen formell instruksjonsmyndighet overfor styret, annet enn å oppnevne og avsette styremedlemmer.
Det var en kardinaltabbe av dimensjoner å etablere FeFo uten eiere, samt at Statskogs rettsstridig erverva grunnbokhjemler ble overført til denne virksomheten uten at rettighetsforholdene på forhånd var avklart.
Denne tabben har medført at folket og kommunene i Finnmark siden 2006 har måttet forholde seg til en slags føydal jordherre uten nødvendig demokratisk forankring. Dette medfører også at virksomheten har sterke privatøkonomiske egeninteresser å ivareta, som i stor utstrekning er på kollisjonskurs med befolkningas og kommunenes interesser.
Eksempelvis har man opplevd et prissjokk på tomter og tomteleie siden 2006. I Bollo hyttefelt i Alta er årsleia for nye tomter 40-dobla fra 478 kr til 20.000 kr. Samtidig nektes tomtefesterne mulighet for kjøp/innløsning av bebygde hyttetomter. Tomtefeste slik FeFo praktiserer dette, er kjøp på evigvarende avbetaling, og gjør finnmarkingene til de evige husmenn under FeFo. Her utnyttes en monopolsituasjon til å skape en evigvarende pengemaskin.
Finnmarkingenes rettigheter
Finnmarkskommisjonen og utmarksdomstolen konkluderte med at den umatrikulerte utmarka i Karasjok eies kollektivt av alle innbyggere i kommunen, uavhengig av etnisk bakgrunn.
Wikan og styreflertallet i FeFo begrunner mye av sin motstand mot Karasjok-dommen med at finnmarkingene vil miste sine etablerte rettigheter i utmarka i Karasjok ved en hjemmelsoverføring fra FeFo til den nye Karasjokeiendommen. Her prøver man å skape en grunnløs frykt og konflikt.
Karasjoks sindige ordfører Svein Atle Somby har klart tilkjennegitt at ingen i Finnmark har noe å frykte fra Karasjok. Ingen ansvarlige i Karasjok ønsker å utestenge andre finnmarkinger. Likevel prøver Wikan & co å skape frykt og motsetninger blant folk.
Finnmarkslovens § 23 (rettigheter for personer bosatt i Finnmark) sier at bosatte i Finnmark på «Finnmarkseiendommens grunn» har rett til jakt på storvilt, jakt og fangst av småvilt, fiske i vassdrag (utenom Tanavassdraget) med stang og håndsnøre, plukking av multer og uttak av trevirke til husflid. Dessuten har jordbrukseiendommer rett til beite for så stor buskap som kan vinterføs på eiendommene.
Det er her viktig å være klar over at dette ikke er nye rettigheter som finnmarkingene fikk i «gave» da finnmarksloven trådte i kraft i 2006. Dette er rettigheter som folket i Finnmark har hatt fra gammelt av, lenge før finnmarkslovens tilblivelse, og som heller ikke vil forsvinne ved en hjemmelsoverføring. Her vil hevdsreglene komme til anvendelse med full styrke. Rettigheter som er erverva ved hevd, har rettsvern uten tinglysing, og skal ikke tinglyses, jamfør tinglysingslovens § 21, annet ledd.
Wikans anførsel om at hevdsreglene vil være «til liten hjelp for de fleste finnmarkinger» viser hvor kraftig han er på villspor.
Ságat skrev følgende på lederplass: «Hvis styreflertallet i FeFo hadde vært genuint opptatt av å sikre finnmarkingenes rettigheter, kunne man ha helgardert seg ved å akseptere dommen om lokalt eierskap, men tatt med en skjøteklausul som tilsvarer dagens § 23 i finnmarksloven. Da ville sjøl ikke den største notoriske kverulant kunne hevde at hjemmelsoverføringa medfører at finnmarkingene mister noen rettigheter.»
At Wikan og styreflertallet ikke engang har vurdert dette, tyder på at FeFos egeninteresse trumfer hensynet til finnmarkingene.
Allmennhetens adgang
Wikan forbigår i total taushet at FeFos styreflertall faktisk er med på å slå ring om finnmarkslovens § 25 (adgang for andre). Etter denne paragrafen har «enhver på Finnmarkseiendommens grunn adgang til jakt og fangst av småvilt og fiske i vassdrag med stang og håndsnøre samt plukking av multer til egen husholdning».
§ 25 sier altså at allmennheten («enhver») har tilsvarende adgang til FeFo-forvalta grunn som finnmarkingene, med unntak av storviltjakt, uttak av trevirke til husflid og utmarksbeite.
Dette er ikke en rettighetsbasert hevdvunnen adgang, men en ren «gave» til allmennheten utenfor Finnmark – som automatisk vil bortfalle ved hjemmelsoverføring fra FeFo til Karasjokeiendommen. Finnmarkslovens § 25 er hovedårsak til at Norges jeger- og fiskerforening (NJFF) har vært en trofast partshjelper for FeFo i rettsprosesser mot lokalbefolkninga i Finnmark. NJFF frykter, med god grunn, at allmennheten vil miste adgang til utmarka i Finnmark. Hjemmelsoverføring til lokalt eierskap vil åpenbart være til fordel for folk i Karasjok og resten av Finnmark, men ikke for allmennheten utenfor Finnmark og heller ikke for pengemaskinen FeFo.
Senterpartiets valgprogram
Senterpartiet gjorde tidenes beste fylkestingsvalg i 2019. En viktig medvirkende årsak til dette var Finnmark Senterpartis forpliktende program som inneholder knakende gode formuleringer om FeFo, som åpenbart falt i smak hos mange velgere.
Her lover Senterpartiet følgende: «FeFo skal være en pådriver for kommunalt eierskap til grunnen der det er formålstjenlig for innbyggerne i de enkelte kommunene». Samt at «FeFo skal lytte til signalene fra Finnmarks befolkning. Det skal være et forvaltningsorgan til beste for alle innbyggere i fylket, ikke bidra til splittelse og konflikter».
Wikans svik mot SP
Kurt Pasvikbamsen Wikan ble oppnevnt som nytt medlem i FeFo-styret fra 2020.
Mange håpet at Wikan gjennom å etterleve Finnmark SPs valgprogram skulle bidra til gode løsninger og motvirke splittelse og konflikter i beste SP-ånd. I Karasjok-saka satt Wikan med nøkkelen. Hans stemmegivning i styret var utslagsgivende for om Finnmarkskommisjonens og etter hvert også utmarksdomstolens konklusjoner skulle godtas eller vrakes.
Men her skjedde det nesten utenkelige, at Wikan brøt med SPs klare valgprogram, og fikk omgjort et vedtak som anerkjente lokalt eierskap. I stedet for å gjennomføre SPs politikk bidro SPs representant til forsterka splittelse og konflikt, ved å sabotere SP-programmets forpliktelse om å være pådriver for lokalt eierskap. Denne programbestemmelsen burde være svært enkelt å følge opp i Karasjok-saka, særlig når to høykompetente juridiske instanser (Finnmarkskommisjonen og utmarksdomstolen) begge konkluderte likt.
Når de juridiske konklusjonene er sammenfallende med SPs politikk, burde det ikke være rom for tvil om hva partiet er forplikta til å være pådriver for. Sett utenfra er det uforståelig hvordan Finnmark SP kan leve med en politisk utro tjener som bryter partiets valgprogram på fundamentalt viktige politikkområder.
Synes Karasjok SP og Finnmark SP det er greit at en sentral SP-politiker motarbeider det programmet han er valgt til å gjennomføre? Hvorfor har ikke Finnmark SP for lengst satt inn en programtro tjener i FeFo-styret? Signaleffekten av Wikans opptreden og Finnmark SPs passivitet er at velgerne spør seg om SPs valgprogrammer er til å stole på?
Hva nå, Finnmark?
Hittil har tre kommuner valgt å følge Karasjoks eksempel med krav om lokalt eierskap til utmarka. Det er Tana, Kautokeino og Porsanger kommunestyrer. Alle de øvrige kommunene burde nå kjenne sin besøkelsestid og fremme tilsvarende krav om lokalt eierskap på vegne av sine innbyggere. Dette for å etablere en demokratisk eierstyring av grunnforvaltninga.