Gå til sidens hovedinnhold

«Pasientperspektiv i alt vi gjør»?

Det høres veldig fint ut med «pasientperspektiv i alt vi gjør». Dersom pasientperspektivet ikke skulle vinne fram i denne saken, heller ikke når det er godt underbygget med støtte fra pårørende, fagfolk og faglitteratur, er det noe som ikke stemmer.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Styret ved Universitetssykehuset Nord-Norge HF innstilte 19. mai på plassering av nytt sykehusbygg for psykisk helse og rus i Breivika, og altså flytting fra Åsgård. Løsningen mangler en egnet tomt for sikkerhetspsykiatrien, og flere andre usikkerheter i saken er så langt ikke håndtert. UNN-styret har oversendt sin innstilling for videre behandling og endelig beslutning i Helse Nord RHF. Styret i Helse Nord behandler saken 30. juni.

Saken er med andre ord fortsatt i prosess.

Samtidig pågår en strategiprosess i UNN. I den foreslåtte strategien heter det at "I UNN har vi pasientperspektiv i alt vi gjør. Pasientens kunnskap om egen helse og hva som er viktig for ham eller henne er et viktig premiss". Vi sperret opp øynene. Hvordan kan dette flyttevedtaket harmonere med en slik strategi?

Pasientene har vært klare på at det er viktig for dem med en beliggenhet som Åsgård, ikke i en blokk med stor trafikk og menneskemyldring, men med mulighet for naturkontakt og avskjerming når det er behov for det. Pasientene får støtte fra pårørende, og fra de aller fleste fagfolk og ansatte. Dette er meget godt beskrevet av fire overleger ved Psykisk helse- og rusklinikken i et åpent brev til Helse Nord styret.

For noen, kanskje også for UNN-styret, kan diskusjonen om plassering av psykiatribygget se ut som en alminnelig lokaliseringsdebatt. Det er det ikke. Det er heller ikke først og fremst en byggesak, selv om UNN-direktøren har valgt utbyggingssjefen som saksbehandler i styresaken. UNN er et helseforetak, og dette er etter vår mening først og fremst en fagsak, en sak om hvordan vi kan oppnå best mulige behandlingsresultater for denne viktige pasientgruppen.

Faglitteraturen på området dokumenterer at omgivelsene til psykiatriske sykehus og institusjoner spiller en avgjørende, men ofte undervurdert rolle for funksjonsnivået, både for pasienter og ansatte. En av de mest konsistente anbefalingene er å designe bygg som reduserer institusjonsfølelsen og i stedet forsøker å få til et mer hjemlig preg. Litteraturen vektlegger at pasienter bør ha mulighet til å kontrollere nivået av sosial kontakt, og at psykiatriske sykehus ikke bør ligge i områder som utsettes for mange mennesker. Tilgang til lys, frisk luft, kunst og natur betones også. Og det er ikke overraskende, vi vet det alle sammen, at tilgang til ønskede og gode omgivelser har betydning for trivsel og helse. Ja, forskning fra de siste tiårene vektlegger faktisk at psykiatriske institusjoners beliggenhet og arkitektur er viktige redskaper i selve den terapeutiske prosessen. Gode lokaler for psykisk helsevern er like viktig som medisinsk teknisk utstyr for somatiske spesialiteter.

Hvilken arkitekt eller byggeleder ville satt brukernes ønsker for bygningen helt til side, og likevel fått oppdraget? Eiendomsmeglere sier ofte at det er tre viktige forhold ved en bygning, nemlig beliggenhet, beliggenhet, og beliggenhet. Den er helt grunnleggende, kan ikke endres, og legger føringer for alt annet. Så også her, ja enda mer her hvor det skal bygges et sted for bedring av en dårlig psykisk helse.

Vårt anliggende med denne kronikken er å bidra til å ta best mulig vare på den ressursen menneskene utgjør for samfunnet, for Norge, og for Nord-Norge. Vi trenger hverandre, både i syke og friske perioder. Maleren Vincent van Gogh var psykisk syk uten å få den hjelpen som kunne gjort livet hans lengre og enda mer produktivt. Ikke alle er kunstnere på dette nivået, men alle har verdi i sitt miljø, i sin kontekst, i sin landsdel. Vår helsetjeneste må legge til rette for at dette får komme best mulig til syne.

Når det kommer til viktige beslutninger som gjøres på vegne av mennesker som sliter med psykisk helse og rus, er det vesentlig at vi ikke enda en gang signaliserer at psykiatriske pasienter er mennesker som ikke skjønner sitt eget beste, og som må overprøves av noen som skjønner det. Denne pasientgruppen har i alt for stor grad blitt avspist med honnørord og festtaler, men når det kommer til realitetene blir det ofte annerledes. Det høres veldig fint ut med «pasientperspektiv i alt vi gjør». Dersom pasientperspektivet ikke skulle vinne fram i denne saken, heller ikke når det er godt underbygget med støtte fra pårørende, fagfolk og faglitteratur, er det noe som ikke stemmer.

Alle ansatte i UNN er invitert til å si sin mening om strategien. Vi støtter strategien, den er god. Vi vet også at virksomheter som følger strategien de selv har laget har størst mulighet for å oppnå suksess.

Dersom flyttevedtaket skulle bli stående tillater vi oss derfor å foreslå en aldri så liten strategisk endring: «I UNN har vi pasientperspektiv i alt vi gjør, med unntak av de virkelig store og grunnleggende sakene.»Eller kanskje: «I UNN har vi pasientperspektiv i alt vi gjør, med unntak for noen saker innen psykisk helsevern.» Da har man i alle fall sine ord i behold, dersom det skulle bety noe.

Litteratur kan oppgis ved henvendelse til forfatterne.

Anne Helen Hansen, lege - spesialist i allmennmedisin og samfunnsmedisin, forsker og rådgiver UNN/ førsteamanuensis UiT
Tordis Sørensen Høifødt, lege – spesialist i psykiatri, overlege ved Psykisk helse- og rusklinikken UNN/ førsteamanuensis UiT

Kommentarer til denne saken