Gå til sidens hovedinnhold

Pårørende og frivillige kan ikke sikre bærekraften i fremtidens omsorgstjenester

På morgensendingen til NRK Troms og Finnmark den 11.2.2021 uttrykte Statsforvalter i Troms og Finnmark Elisabeth Vik Aspaker bekymring for befolkningsutviklingen i vår region. Synkende fødselstall og fraflytting vil føre til at folketallet går ned. Vi deler denne bekymringen, særlig med tanke på helse- og omsorgsfeltet.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den norske befolkningen blir stadig eldre, og de eldste aldersgruppene vokser mest. Ifølge Statistisk sentralbyrå vil antall personer over 80 år nesten tredobles fra dagens nivå frem mot 2050. I årene som kommer vil flere trenge hjelp fra helse- og omsorgstjenestene, men politiske styringsdokumenter fra det siste tiåret har også understreket betydningen av at uformell hjelp fra familie og sosialt nettverk må opprettholdes på dagens nivå.

I Solberg-regjeringens Leve hele livet-reform uttrykkes dette slik: «Samfunnets omsorgstilbud ville trolig bryte sammen om den uformelle omsorgen forsvant eller ble kraftig redusert» (s. 47). I Perspektivmeldingen 2021, som regjeringen presenterte i forrige uke, understrekes også at «økt familieomsorg kan redusere personellbehovet og dermed avhjelpe utfordringene i helse- og omsorgstjenestene fremover» (s. 273). Det er uvisst om regjeringen har undersøkt de demografiske forutsetningene for å opprettholde eller øke den uformelle omsorgen. Det har vi gjort.

Vi har, i en studie nylig publisert i Tidsskrift for omsorgsforskning, undersøkt om de politiske ambisjonene om opprettholdt eller økt uformell omsorg er forenelig med befolkningsutviklingen. Vi tok utgangspunkt i Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivinger for 2018-2040 i et utvalg av 49 små, mellomstore og store norske kommuner. Og resultatene var ikke oppløftende.

Forholdet mellom antall personer i aldersgruppen 50-66 år og antall personer i aldersgruppen 85 år og eldre, er brukt som et uttrykk for potensialet for omsorg fra pårørende. Eldre over 85 år er gruppen med de største omsorgsbehovene i befolkningen, mens personer i aldersgruppen 50-66 år er de som i størst grad yter pårørendeomsorg. Vi fant at dette forholdet vil falle betydelig i samtlige av kommunene vi undersøkte fra 2018 til 2040, i gjennomsnitt til under det halve av dagens nivå, og fallet vil bli størst i små kommuner. Dette betyr at det vil finnes færre pårørende per eldre som trenger hjelp og støtte. Dersom pårørende skal stå for like stor andel av omsorgen som i dag, må hver pårørende i gjennomsnitt gi minst dobbelt så mye omsorgstid som de gir nå.

Forholdet mellom den yrkesaktive befolkningen og den delen av befolkningen som har gått ut av arbeid er interessant fordi det både sier noe om samfunnets økonomiske bæreevne for velferdsordninger, som helse- og omsorgstjenestene er en del av, og om tilgangen på arbeidskraft til disse tjenestene. Vi så at dette forholdet vil falle markant i de fleste av kommunene vi undersøkte, og fallet vil være størst i små kommuner. Dette fallet vil medføre utfordringer for kommunene, både økonomisk og med hensyn til tilgang på arbeidskraft. Deler av helse- og omsorgssektoren har allerede i dag utfordringer med å rekruttere og beholde personell til helse- og omsorgstjenestene, og befolkningsutviklingen vil forsterke denne tendensen. De kommunale helse- og omsorgstjenestene er en kvinnedominert sektor. Vi vet, fra tidligere forskning, at den typiske pårørende er en kvinnelig ektefelle eller en middelaldrende kvinne som hjelper egne foreldre. Økte krav til pårørendeomsorg vil dermed kunne svekke tilgangen på personell til tjenestene ytterligere.

Forholdet mellom antall personer i aldersgruppen 67-79 år og antall personer i aldersgruppen 85 år og eldre er interessant fordi aldersgruppen 67-79 år er en viktig gruppe for rekruttering av frivillige til eldreomsorgen. Regjeringen hevder i Leve hele livet-reformen at «potensialet for ytterligere bidrag fra pensjonister er stort, og at det totale bidraget nesten kan dobles mot 2030» (s. 12). Våre analyser viser imidlertid at også forholdet mellom unge eldre og de eldste vil falle markant frem mot 2040.

Situasjonen er mest alvorlig for små og mindre sentrale kommuner, men også større bykommuner vil få utfordringer. Vi kan illustrere dette med to kommuner av ulik størrelse i vår egen region, Tromsø og Nesseby. Mens Tromsø er en bykommune der det forventes befolkningsvekst i fremtiden, er Nesseby en distriktskommune med et høyt antall eldre innbyggere.

Våre beregninger viser at potensialet for familieomsorg vil halveres for landet som helhet frem mot 2040. Både Tromsø og Nesseby vil få en kraftig reduksjon på rundt 66%. Utfordringen blir likevel størst for Nesseby, som allerede i 2018 hadde en betydelig lavere andel personer i aldersgruppen 50-66 år enn Tromsø kommune.

Våre beregninger viser at forholdet mellom den yrkesaktive delen av befolkningen og den delen av befolkningen som har gått ut av arbeid vil reduseres med 30% frem mot 2040 på landsbasis. For Tromsø vil reduksjonen være på nesten 50%. For Nesseby ser vi ikke et slikt fall, men dette skyldes at det allerede i 2018 bare var rundt 2,5 personer i den yrkesaktive aldersgruppen per person i gruppen 67 år og eldre. Til sammenlikning var tallet for Tromsø 6,2. Dette betyr at både Tromsø og Nesseby vil få utfordringer med rekruttering av arbeidskraft til helse- og omsorgstjenestene, og til andre sektorer som skal bidra til kommunenes økonomi.

Forholdet mellom unge eldre og de eldste i Tromsø kommune vil, ifølge våre beregninger, halveres frem mot 2040. For Nesseby vil fallet bli enda mer dramatisk, opp mot 75%. De unge eldre som i dag bidrar med frivillig innsats vil om noen år tilhøre den eldste aldersgruppen.

Vår analyse viser at små distriktskommuner kommer dårligst ut, og at denne tendensen blir stadig mer markant frem mot 2040. Dette illustrerer også eksemplene Tromsø og Nesseby. Dersom flyttingen fra distriktskommuner til mer urbane områder fortsetter, vil det i disse områdene bli enda færre pårørende per eldre som trenger hjelp, færre potensielle ansatte i helse- og omsorgstjenestene, og færre som kan bidra i frivillighet. Norsk helse- og omsorgspolitikk utformes og vedtas på nasjonalt nivå, men den utøves i stor grad på kommunalt nivå. Når potensialet for omsorg fra pårørende og frivillige gradvis blir mindre, vil det utløse et økende behov for offentlige helse- og omsorgstjenester, og man kommer dermed ikke utenom en oppjustering av kostnadene til tjenestene.

Myndighetene har i en årrekke gjentatt at innsats fra pårørende og frivillige er nødvendig for å sikre bærekraften i fremtidens helse- og omsorgstjenester. Vi har snudd på problemstillingen og undersøkt hvorvidt en slik involvering er bærekraftig i lys av den demografiske utviklingen, og konklusjonen er at det er det ikke. Vi deler således Statsforvalterens bekymring, og hadde håpet at regjeringen benyttet Perspektivmeldingen 2021 til annet enn å gjenta en oppskrift som forutsetter ingredienser vi ikke har tilgang på.

Kommentarer til denne saken