Landet vårt ligger langt mot nord. Det er kaldt her, mørkt også,- spesielt på denne tida. Så vi trenger mye mer energi enn de fleste andre land i Europa for å holde varmen og ha «lys i husan». Vi er dessuten få i et stort land. Norge er større enn Tyskland, som har godt over 80 millioner innbyggere. Vi er ikke flere til sammen enn de som bor i Berlin og Hamburg. Så vi er få til å dele kostnadene for ekstremt dyr infrastruktur i vårt langstrakte land, med dype fjorder og høye fjell.

Så har naturen også gitt oss fordeler, bl.a. mye av den reneste energien som finnes,- vannkraft. For over 100 år siden sikret framsynte politikere at vannkraften ble en fellesressurs for det norske samfunnet, et helt særegent konkurransefortrinn i en tøff verden og den viktigste byggesteinen i det moderne Norge.

For godt femti år siden sørget så en annen generasjon politikere for nasjonal kontroll også med energiressursene på sokkelen. Produksjonen der er nå på vei ned. Om det blir naturen selv eller dagens politikere som setter sluttdatoen, gjenstår å se. I en framtid vi ikke kjenner vil «oljealderen» uansett bli husket som et lite sekund, sammenlignet med den evigvarende vannkraften.

I dag er det fare for at vårt «hvite gull» kan bli avviklet som nasjonal konkurransefordel. Og – utrolig nok – det er våre egne politikere som gjennomfører dette, gjennom en helt uvettig omfattende kobling til høyprisområdene for strøm i Europa. Hovedansvaret for denne politikken har «styringspartiene» Høyre og Arbeiderpartiet, med varierende støtte og hjelp fra flere andre partier. Ironisk nok ikke minst fra Venstre. Det var partiet til Gunnar Knudsen, ingeniøren som ble statsminister og var avgjørende for å gi oss konsesjonslovene og hjemfallsretten til vannkraftverkene. Dagens venstreleder Guri Melby er såre fornøyd med dagens energipolitikk. Hun hevder at de høye strømprisene ikke er de nye kablenes skyld, men skyldes høye gasspriser og CO2-priser på kontinentet. Du verden! Hvordan tror Melby at de høye prisene kommer seg hit? Med Kielferga?

Vi blir nå stadig sterkere integrert i EUs energimarked, der målet er klart: Strømprisene skal bli like i hele markedet. Skjer det, vil strømprisfordelen vi har hatt være nullet helt ut! Foreløpig siste beslutning fra Norge - fortsatt utrolig nok - var å si ja til Acer i 2018. (Acer er EUs redskap for å sikre gjennomføring av prisutjevningen.) Den beslutningen ble vedtatt med et AP på vipp i Stortinget. APs standpunkt var tvunget igjennom i partiet av AP-ledelsen med et svært knapt flertall i partiets stortingsgruppe bak seg. Og til protester fra et samlet LO og godt over 100 AP-ordførere landet rundt. Nå står EUs 4. energipakke for tur.

For folk flest, spesielt sør for Sogn og Dovre, viser strømregninga nå resultatet av en forfeilet energipolitikk. Regjeringens svar er å gi noe hjelp til alle, og ren krisehjelp til de som rammes hardest. Vel og bra, og svært nødvendig, men dette er som å forordne paracet mot lungebetennelse. Det demper symptomene, men gjør ikke noe med sykdommen. Og symptomene burde heller fått Paralgin Forte!

Helsemyndighetene har svekket koronapandemien mye ved å begrense importsmitten. Det kunne energimyndighetene ha lært av. Men både forrige og sittende regjering synes vaksinert med både to og tre doser mot å bremse prisimportsmitten på strøm. Statsråd Mjøs Persen vil ikke engang utforske handlingsrommet vi kan ha for å styre trafikken i strømkablene. Hun er redd vi kunne bli «straffet» av EU senere, om vi skulle trenge import. Siste år med netto strømimport var 2010, så den risikoen virker ikke umiddelbart overhengende.

Dagens situasjon er skapt av velmenende politikere med sterkt engasjement i klimasaken. De har drevet fram de siste par tiårenes kabelbygging til EU og England, basert på en overoptimistisk forestilling om at Norge skulle kunne gi vesentlige bidrag til det grønne skiftet i Europa.

I realiteten er vi som strømprodusent en mygg i Europa. Vår produksjon i normalår er nå iflg NVE på 156 TWh (milliarder kwh), mens vi er koblet stadig tettere til et strømmarked på 3500 TWh, og et samlet energimarked på opp mot 20 000 TWh. Dermed blir vi nå brutalt eksponert for konsekvensene av en energipolitikk som pent sagt er ute av kontroll i landene vi er koblet mot.

Kraftbransjen har også vært en pådriver for tettere integrering med Europa. Den bransjen kan marked, og vet at nye kabler vil drive strømprisene her i landet opp. Bransjens argumenter for flere kabler har vært bygd på helt urealistiske krav til kapasitet for å sikre oss forsyningssikkerhet, altså mulighet for import i tørrår. Eksempel: I 2012 eksporterte vi 30 TWh. Likevel gav Solberg-regjeringen i oktober 2014 konsesjon til gigakablene til Tyskland og England. De to kablene har økt kapasiteten inn/ut av landet med 25 TWh, til en teoretisk kapasitet på godt over 75 TWh! Største netto import hadde vi i 2010, med beskjedne 8,6 TWh. Vi har hatt full forsyningssikkerhet siden 1993, da den 3. sjøkabelen til Danmark ble tatt i bruk.

I sum har vi dessverre, med utgangspunkt i klimaargumenter, fått en rekke energipolitiske vedtak som er direkte negative for Norge. Ikke bare får husholdningene nå svi, stigende priser vil etter hvert påvirke de framtidige strømkontraktene i industrien. Da kan store deler av spesielt prosessindustrien vår få røde tall og bli flagget ut. Heldigvis har industrien, som til vanlig holder lav profil offentlig, nå kommet på banen. Celsa (Mo i Rana) og Yara (Glomfjord og Porsgrunn) tok i et brev 15.12. et kraftfullt oppgjør med NVEs direktør Kjetil Lund, sammen med 5 andre store industribedrifter. Stein Lier Hansen i Norsk Industri fulgte 22.12. opp med følgende salve til politikerne i et intervju i Klassekampen: «Energi er ikke en vare som øl, poteter eller bananer. Det er en strategisk ressurs som ikke kan overlates til å styres av reine markedsmekanismer». Bedre kan det knapt sies, men det burde vært sagt klart og tydelig for lenge siden!

Så hva gjør vi i denne situasjonen? Dessverre synes det som om sentrale politikere, både i og utenfor regjeringen, ikke har lært stort av det vi nå har sett. For svaret er fra mange: Skal vi få prisene ned, må vi øke produksjonen av fornybar kraft. Det er pent sagt en tvilsom påstand, i dagens situasjon. Nå må snart politikerne våre ta inn over seg at strømprisene her i landet i stadig økende grad er blitt og blir fastsatt utenfor Norge, så å si kabel for kabel.

Vindkraftbransjen, med tidligere olje-og energiminister Åslaug Haga som leder, er spesielt ivrig i mediene med å fortelle at det er mer vindkraft på land som er løsningen. Det Hagas vindbaroner vil, er å få rasere mer verdifull natur med nye vindkraftverk basert på de høye strømprisene vi nå ser. Og de prisene vil vi ha så lenge vi ikke tar kontroll over bruken av utenlandskablene. For det er den eneste måten å begrense prisimportsmitten på. Men da må vi få fram noen politikere som tør å kreve det stadig flere EU-land nå gjør: De innfører nasjonale tiltak for å ta kontroll over strømprisene!

Like virkelighetsfjernt som at mer vindkraft er løsningen, er kravet fra flere politikere om at Statnett skal sette fart i byggingen av flere kraftlinjer nord-sør i Norge, for å få strømprisene ned sør for Sogn og Dovre. Det er to aktuelle prosjekter, en linje over Sognefjorden og en i Gudbrandsdalen. På spørsmål fra NRK om kommentar til at linjekapasiteten nord-sør er svak, svarte olje-og energiminister Marte Mjøs Persen slik 21.10.: «– Vi må sikre bedre overføringsforbindelser slik at vi har kraften der vi faktisk trenger den.»

Folk i nord burde sette i gang en folkeaksjon for å stoppe Statnetts planer. Hvis disse linjene blir bygd, vil det i beste fall få marginal effekt på prisene i sør. Men de linjene vil bli motorveier videre nordover for europeiske strømpriser. Det vil ikke akkurat utløse noen fest i områder av landet med arktisk klima!

Så bør vi snarest, som partiene FRP og Rødt vil, stanse videre elektrifisering av sokkelen med strøm fra land. Dette ble drevet gjennom politisk som et klimatiltak allerede i 2014 av AP, SV, SP, V, KrF og MDG, mot den daværende Høyre/FRP-regjeringens ønske. Høyre har senere snudd, og er nå for videre elektrifisering. Oljeselskapene var lenge imot. Både fordi dette er ekstremt dyrt, og fordi selskapene vet at dette ikke gir noen reduksjon av de globale klimautslippene.

Den strømmen som allerede nå går ut til 23 installasjoner på sokkelen, ville nemlig alternativt gått til eksport. Der ville den i all hovedsak slått ut kullkraft, ifølge bl.a. Norsk Klimastiftelse og ZERO. På sokkelen slår denne strømmen ut gasskraft, som har ca halvparten så store CO2-utslipp som kullkraft. Elektrifisering av sokkelen sender selvsagt norske utslipp ned, men de globale utslippene av CO2 går opp.

Nå har oljeselskapene snudd i saken. Det er fordi politikerne våre har vedtatt å skru CO2-prisen opp til 2000 kr pr tonn innen 2030. Sammen med stigende kvotepriser for CO2, importert fra EU, lønner det seg nå for oljeselskapene å elektrifisere. Derfor har Equinors «bærekraftdirektør» nå omdefinert elektrifiseringen til å være et klimatiltak!

Elektrifiseringen av sokkelen fjerner store mengder strøm fra spesielt Vestlandet. Der kommer nye industriprosjekter ikke i gang, fordi det ikke finnes strøm tilgjengelig! For det går allerede ca 7,5 TWh ut på sokkelen pr år. Til sammenligning kunne den strømmen drive en samlet norsk personbilpark av bare elbiler. Og planene tilsier at strøm til sokkelen skal tre-dobles innen få år.

Heldigvis ser vi nå konturene av en ny allianse, der industriens folk og reelle naturvernere går sammen mot urealistiske politikere og en kraftbransje som alt for lenge har fått dominere energipolitikken.

Vi lar ikke legemiddelindustrien styre helsepolitikken eller våpenindustrien styre forsvarspolitikken. Det er på tide å ta fra kraftbransjen styring av energipolitikken.