Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
I dag skal jeg på besøk til pappa (89). Jeg er den som kjøper maten hans, betaler regninger og sørger for at han har det han trenger. Jeg tror han trenger besøk aller mest. Jeg er egentlig sliten, og jeg er bekymret for at jeg skal smitte han med covid-19. Det hadde vært behagelig å legge meg under pleddet hjemme og lest en god bok; prøve å få varmen i kroppen. Det er en tid med mye bekymringer. For mange.
Jeg blir selvfølgelig ikke hjemme. Jeg tar med meg lydopptakeren og håpet om at jeg vil få vite mer. Jeg vil kjenne på det pappa følte og opplevde da han vokste opp under andre verdenskrig - med åtte eldre søstre, og fra han var 14 år - uten sin far. Hvordan var årene i Tysklandsbrigaden og de ville årene til havs? Og kjente han på klaustrofobien da han krøp inn i de trange gruvene på Svalbard og tente på den første sprenghetta til dynamitten?
Følelsen av ubehag slår meg i magen. Pappa forteller meg at tyskerne tok over familiegården på Hansmark og slaktet store deler av buskapen. Søstrene tok med seg egenfanget fisk som de gravde ned i grøften når de utmagrede russiske fangene fra Sydspissen passerte dem. De håpet at fangene ville se hva de gjorde og finne fisken dagen derpå. Jeg lurer på om de visste at de kunne få dødsstraff for dette?
Min familie var en av de heldige. De hadde en gård og var delvis selvforsynt. Farmor ga ofte bort melken til lokale familier som hadde ingenting, bortsett fra tårer i øynene. Selv hadde hun ni barn. Pappa ser lenge på meg og forteller at krigen spilte nok en større rolle her i Nord-Norge enn historien så langt har bevitnet. Han forteller meg også at Finnmark led stort. Det visste jeg allerede. Selv Jonas Gahr Støre vet nå dette. Jeg takker pappa for at han er villig til å dele historiene med meg.
Han tar en slurk av glasset med Martini Rosso. «Hege, det viktigste er å innse at det alltid er to sider til en historie. Flere av soldatene som bodde i huset vårt var unge soldater fra Østerrike. De hadde ikke alltid et valg om de ønsket å bidra i krigen eller ikke. Jeg husker de tok meg med på slep på ski, og at de for meg virket som helt vanlige unge menn. Kanskje var de det også? Jeg husker også at Tirpitz sank i november 1944 utfor Tromsø. Man kunne høre de unge soldatene som banket febrilsk fra innsiden av skroget i flere dager. Nesten tusen unge menn mistet livet. Det er ingen vinnere i en krig, kun tapere.» Pappa har alltid sett mennesket bak masken.
Han tar seg en snus. Jeg sluttet å mase om nikotinen for mange år siden. Pappa har levd et hardt liv og erfart mye. Klart han skal få nyte sin dram og en snus. En annen ting han nyter er å lese bøker og spille gitar. Det er et liv levd, fylt med historier fra hele verden, fengende rytmer og følelser som må ut gjennom sang.
Jeg begynner plutselig å tenke på Damon Falke. Forfatter, filmskaper og poet og min eminente foreleser i litteratur på universitetet. Han flyttet fra Texas i USA til Norge for mange år siden, og han var aldri i tvil om hva han skulle velge: bekvemmeligheten i storbyen i sør eller råskapen i landskapet i nord. Han er nå en trofast yttersiaværing fra Mjelde på syvende året. Vi er jevngamle.
Han har ofte fortalt meg om sine betraktninger av Nord-Norge fra at amerikansk perspektiv: Måten vi hegner om multebæra – de hemmelige plassene vi plukker den på. Hvordan vi aldri kan komme oss langt nok ut i naturen og aldri være nok isolert. Hvordan vi ofte foretrekker det tungvinte over det enkle. Vår stillferdige framtoning som framstår som et skalkeskjul for vår ektefølte lidenskap for naturen og vår i plass i den. Det er måten vi er tilstede på i det vi gjør.
Det er også en betraktning av at vårt perspektiv på krigen er satt i en ramme – et «vindu» der utsikten overskygger mirakelet av det som er nært. «The miracle of what is close» kaller Damon det. Jeg kaller det å bære vitnesbyrd til de utallige personlige historiene fra krigen i Nord-Norge. Det er et vitnesbyrd om mot, familie og sted, og overlevelse og fellesskap. Krigsgenerasjonen er mennesker som opplevde et stort traume, og det er ikke alltid de ønsker å dele det som er mest personlig. Når de velger å gjøre det, da må vi lukke vinduet, trekke til gardinene og lytte.
Akkurat som meg, så søker han de gode historiene – på godt og vondt. Koppmoll (rullestein) er spilt inn i Kjøllefjord og Skjøtningberg og er en film om sted og erindring fra krigen. Den har visning nå mandag 13. desember, klokken 19:30 på Sommarøy Arktiske Hotell. I samtale med Tore Walde, leder Damon og regissør Charlie Pepiton oss gjennom Waldes utstrakte familie, Jenssen og Hansen, sine minner fra å vokse opp i Nord-Norge, og deres erfaringer fra krigen.
Det er mennesker på flukt, skjult i dype huler i fjellet. Heltemodige medmennesker som risikerte sitt eget liv for å redde andre med å flykte fra tyskerne. Den enslige soldaten i fallskjerm som ble hengende fast i den stupbratte fjellsiden og senere ble skutt av tyskerne. Det sies at det ble gjort av medlidenhet. Om det er slik skjedde eller ikke er kanskje ikke det viktigste – det er slik historien er erindret, og slik vil historien om den døde soldaten i fjellveggen leve videre.
Without Them I am lost (2022) er en kommende film av Damon Falke og Charlie Pepiton som vil gi et portrett av historier og objekter fra krigstiden i Nord-Norge. Det er kollektive minner fra Kvaløya. Formålet bak filmen er ikke bare å huske krigsårene, men å minne oss på hvordan vi levde på denne tiden: Hvorfor er visse ting verdifulle for oss? Hvordan kan disse tingene vi sparer på være selve nøkkelen for å bevare og holde i live minnene og historiene fra krigen?
I det tidsvitner går ut av tiden burde vi se det som vårt ansvar og samle på historiene om krigen. Jeg håper jeg får se filmen og lære mer om historiene og hendelsene som har preget den nordnorske sjela, og ikke minst min far.
Pappa begynner å bli sliten. Klokken er tolv. Vi er begge nattmennesker. Jeg drar til pappa igjen på tirsdag med mat for neste uke. Da ser vi nok en gammel film og deler et glass med vin. Jeg burde nok skrevet på masteren min istedenfor, men jeg velger å få vite mer. Jeg må huske å spørre han om Svalbard!