Det mest spennende med rusreformen som nå står på trappene er ikke de konkrete lovforslagene som ligger i den, eller de store ubesvarte spørsmålene om hvordan oppfølging og hjelpetiltak praktisk skal gjennomføres. Det som er spennende er intensjon og konsekvens, spesielt i forhold til hva som «alle har blitt enige om» på veien frem til denne reformen, og spørsmålene som da reises: Hvilken betydning vil dette få i forhold til andre områder? Kort sagt: Hvem blir nestemann ut?

Det aller viktigste jeg har lært av å følge rusreform-debatten er at det å forsøke å begrense tilgjengeligheten på narkotika bare fører til mer misbruk, ikke mindre. Til og med helseminister Bent Høie synes å ha gått med på dette premisset. Og, som vi alle vet, det er viktig å lytte.

Denne nyervervede innsikten er jo det rene Eureka i forhold til hvordan vi kan få bukt med alkoholmisbruk her i landet. Nå så ser jeg frem til regjeringens forslag om utvidede åpningstider på Vinmonopolet. Eller forresten – sa jeg «monopol»? Hvis vi virkelig skal få ned alkoholkonsumet må vi jo – i henhold til den nye logikken - heller gå hardere til verks, med døgnåpne «Liqour Stores» slik man har det i USA. For ikke å glemme det viktige premisset: Vi må slutte å gjøre det vanskeligere for alkoholikerne. De har det vanskelig nok som det er. (Sagt om rusmisbrukere i rusreform-debatten.)

Når vinmonopolet er avskaffet og spriten flyter fritt, støter vi på neste problem: Som vi alle vet så eksisterer både tobakks- og alkoholavgiftene for å mane til måtehold. Myndighetene sier: «Det skal svi å nyte, for vi vet det ikke er godt for deg!» Men hva skal da «tobakksavgiften» på cannabis og andre former for narkotika ligge på? For det kan vel ikke være slik at partiet som skaffet oss røykeloven av hensyn til allmennhelsa nå har bestemt seg for at å røyke en sigarett er helseskadelig, men å røyke en joint er ikke? Og hvis cannabis og annet narkotikum ikkeblir avgiftsbelagt så blir jo dette en skjevfordeling som snur hele den norske ruspolitikken på hodet! Siden det neppe lar seg gjøre å inndrive disse avgiftene fra langerne, og enhver frivillighetsordning blant brukerne garantert ville gå opp i røyk, så er eneste vei til likebehandling å nulle eksisterende avgifter på allerede legaliserte rusmidler. I en parallell virkelighet ser jeg KrF sin neste kampsak blir å avskaffe avgifter på tobakk og alkohol, for å unngå at vi dytter brukerne over mot tyngre rusmidler. Hvis det skulle skje kommer til og med Anders Lange til å snu seg i graven, og KrF-høvding Lars Korvald kommer sannsynligvis til å fremskynde fullbyrdelsen av Åpenbaringsboken, i det han graver seg selv opp igjen...

Aftenposten oppsummerer rusreformen slik: «Regjeringen foreslår at man ikke lenger skal straffes for å bruke narkotika eller for å kjøpe, besitte eller oppbevare en mindre mengde. I stedet for straff skal man få hjelp, behandling og oppfølging.» Motivasjonen er oppgitt slik: «Regjeringen mener at det å straffe folk som bruker eller er i besittelse av illegale rusmidler, har bidratt til stigmatisering, marginalisering og sosial utstøting.»

Sagt mer folkelig: Vi skal ikke skvise noen som allerede er tapere. Vi må være rause. Men hva da med horekundene? Vil taperne som kjøper sex bli møtt med samme raushet? Man kan argumentere for at ikke alle som kjøper sex er tapere. Vel, ikke alle som kjøper narkotika er tapere heller, så da er vi tilbake på null. Og hvis man fortsetter å bøtelegge sexkjøpere med kr 25 000,- per ligg så vil jo samfunnet egentlig si: «Kjøp heroin neste gang, da får du være i fred.» Ergo vil denne lovendringen også legge press på sexkjøploven.

Til syvende og sist så er vi nå i den bisarre situasjonen at moralistiske KrF, ny-feministiske Venstre og konservative Høyre maler seg inn i et hjørne der de i fremtiden de facto må fremme en liberalistisk rus- og sexkjøpspolitikk, som vil få enhver årgang av det angivelige «fyll og fest»-partiet FrP til å rødme. Eventuelt kan de bare gi fullstendig blaffen i å på noen som helst måte fremstå som prinsipielle.

Men ingen tør å utfordre følgende premiss: «Vi må slutte å gjøre det vanskelig for rusmisbrukerne!» Jeg spør meg: Hvorfor det? Hvorfor skal det være enkelt å være rusmisbruker? Det er ikke enkelt å være, for eksempel, renholder. Eller helsesøster. Hvorfor skal det på død og liv være enkelt å være rusmisbruker? Og, ikke minst: Hvorfor skal vi gjøre det enklere å bli rusmisbruker?

I sosiale medier og kommentarfeltene foregår et nitid arbeid med å skjønnmale «ansvarlig» bruk av narkotika. Vi kan scrolle metervis med tekster skrevet av cannabis-tilhengere som forklarer oss de helsebringende effektene ved bruk, at det er mindre skadelig enn alkohol, og at det eneste logiske derfor er å legalisere. Ethvert motsvar som peker på senskader, delirium og andre negative helseeffekter blir regelrett sablet ned, og avvist som «skremselspropaganda».

Ved University of Columbia har professor Carl Hart kommet på banen og fremsnakket sitt angivelig ansvarlige heronibruk, og freidig uttalt «and it’s nobody’s business!» – ingen andre har å gjøre med hva jeg gjør med min egen kropp! (Det er litt spesielt å høre dette fra en trebarnsfar, men vi får håpe og tro det er en nykter mor til stede når han tripper.)

I USA er dette et litt mer gyldig argument enn i Norge, i og med at de ikke har en velferdsstat som alle er med på å finansiere. Sikkerhetsnettet består av matkuponger som ikke er til å bli mett av en gang! Men her i Norge erdet faktisk min sak hva du gjør med livet ditt. Min – og alle andre skattebetaleres sak. For hvis du gjennom narkotikabruk gjør deg selv usalgbar på arbeidsmarkedet så er det jeg som skattebetaler som får regningen. NAV, kommunal bolig, helsetjenester og sosialtjenester. Hele pakka. Og i og med at jeg tvinges til å betale for din uansvarlighet, hvis du velger å bruke narkotika, så bør jeg rådføres om det skal legges til rette for slik oppførsel. En yrkesnarkoman er beregnet å koste samfunnet flere titalls millioner kroner!

Ja, jeg ser at det er ikke noen vits i å fortsette med å bryte folk i bakken for å legge dem i jern, når de allerede har knekk i knea. Enkelte har kommet så langt i misbruk at det er ingen vits i å sparke hesten mer, den er uansett langsomt døende. Men jeg tenker at da får vi heller finne ordninger for de som har kommet så langt i rusmisbruk at det ikke er noen vei tilbake.

Men for alle aspirerende rusmisbrukere, hobbybrukere og «jeg kan slutte når som helst»(særlig!)-brukere der ute, så ønsker jeg å gjøre veien så ubekvem, lang og kronglete som mulig! Helst så kronglete at man finner noe bedre å bruke pengene sine på og kroppen sin til. Ikke av ren ondskap, som noen kan tro: I denne sammenhengen er det faktisk slik at «det som er bra for meg er bra for deg» - et narkotikafritt liv for oss begge.