Gå til sidens hovedinnhold

Pandemigjelden til barna

Etter pandemien står Norge som nasjon i dyp gjeld til barna. Det handler om at staten påla restriksjoner av så omfattende karakter at det snudde opp ned på deres hverdag, fra barnehagen og ut skolegangen.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det handlet i liten grad om egenbeskyttelse av barn, men i stor grad om samfunnsbeskyttelse på mange plan. Først og fremst skyldtes det manglende sykehus-intensiv beredskap og dernest behovet for å redusere massetransport av arbeidskraft ved å pålegge hjemmekontor. Dagen 12. mars 2020 startet med et budskap som var en blanding av å «slå ned» og «bremsing» av smitte, men barnehage og skole skulle fortsatt være åpne. Men dagen endte likevel med full hjemsendelse av barnebefolkningen.

Toppeksperter sa i klartekst, blant andre professor Eiliv Lund i Tromsø, at dette handlet om manglende beredskap på grunn av årelang slanking av helseforetakene, og barna måtte betale en stor del av prisen for tidligere forsømmelser. Dette er blant annet slått fast og forsterket av tidligere WHO-direktør Gro Harlem Brundtland. I TV-intervju kunne hun legge fram varselrapport fra år tilbake om manglende beredskap for omfattende epidemier.

Etter vår oppfatning opptrer vi som rene bedragere hvis vi ikke tar innover oss dette og starter et krafttak for barn og unges framtid. På oss som har all vår bakgrunn i barnefeltet, virker det kriminelt at konkurser i skjenkebedrifter får ti ganger større oppmerksomhet enn ettervirkningene på barna.

Gjennom hele etterkrigstiden, særlig etter 1947, har det pågått en positiv normendring i våre samfunn med styrking av statenes ansvar for nasjonens innbyggere der menneskerettigheter og menneskeverd er satt på en positiv internasjonal agenda. På vårt felt er selvsagt en nå 30 år gammel Barnekonvensjon en bærebjelke.

Barnekonvensjonen, barnas egen beskyttende verdenslov, blir et enormt viktig redskap etter pandemien. I Kvinnslands-gruppens NOU heter det, omspent av en regnbue: Alt blir bra. Det handler om når pandemien er over og vi stort sett kan leve i et smittefritt samfunn. Og vår grunnholdning er at vi som nasjon i en krise har behandlet barnebefolkningen med beskyttelse som i utgangspunktet ikke var for deres skyld. Satt litt på spissen var det ikke grunnlag for å si at vi beskyttet hverken dem eller deres foreldre mot en snarlig død. Barna var ikke statistikkpådrivere, da alvorlige følger av smitte ikke gjaldt hos den yngre befolkningen. I hovedsak handlet det faktisk om manglende beredskap så å si på alle plan, mest på sykehus, helse og smittevern.

Vårt hovedpoeng er at vi trenger et bevisst, faglig og sosialt løft for barnebefolkningen i lang tid framover. I tillegg er det et viktig poeng for oss som ser litt lengre enn til neste valg, at vi formidler til barna at dette ikke handler om milde gaver fra snille nisser, men om et forpliktende ansvar for å gi dem målrettet kompensasjon for den bærende rolle de spilte i bekjempelsen av vår pandemi. De har rett og slett en heltestatus i det store bildet når vi kan si at vi har vært blant de beste i Europa til å holde spredningen og dødeligheten nede.

Vi har valgt å bruke formuleringen «vår gjeld til barna», som etter vår bedømmelse er helt glemt i omsorgen for bartendere og toppidretten.

Vi tenker oss at barna direkte ved restriksjoner er blitt fratatt og mistet meget i den formative alder. Videre tenker vi at barnas familie er blitt reduserte omsorgsgivere. Spesielt de som startet fra et meget dårlig utgangspunkt og allerede var i barnevernets bekymrede søkelys.

Det som må skje for å hedre nasjonens minste helter må være konkret, faglig fundert og koste penger. Noe annet ville være et narrespill. Det vil si at vi må satse på de kanaler som allerede er der og starte på kommunalt nivå. Vi tenker oss at barnevernet har en sentral rolle i nært samspill med barnehage, skole og helsestasjon. Videre tenker vi at det må være en familieorientert satsning, slik at mor og far må prioriteres. På mange måter tenker vi oss et familieprogram, med for første gang barnet i sentrum.

Nå som ellers dreier det seg om prioriteringer. Det dreier seg om kompensasjoner i klingende mynt som så rundhåndet er gitt til industri og foretak. Nå har politikerne en gyllen sjanse til å betale gjelda tilbake ved å gjøre et krafttak for barn og unge ved å styrke fritidsordninger, skole, psykisk helsevern og barnefamilienes økonomi. Å kompensere for tapt barndom for hele nasjonens barn vil overskride oljefondets saldo, men 70% av medianinntekten for en gjennomsnittlig familie virker fornuftig, kr 360.000.

Siden barnas forsinkede utvikling må tas igjen må prosessen overvåkes, om ikke av politiet så fra en kommisjon som bør nedsettes til formålet. For det er regjeringen som har ansvar for utelukkingen av barna etter 12 mars og det er regjeringen som har ansvar for kompensasjonen, noe Støre også må merke seg. For det som kjennetegner et demokrati er evnen og viljen til å ivareta de svakeste, spesielt når vi tok oss fullmakter vi ikke hadde da frykten møtte demokratiet.

Gjelden til barna blir ikke mindre brennbart tema ved at sentrale beslutningstagere i ettertid innrømmer at det var for meget av restriksjoner som var for dårlig fundert i fakta. Kvinnslandrapporten konkluderer med at «barn og unge bærer en stor byrde under pandemien, og konsekvensene kan vise seg å vare utover i livsløpet til dem som er unge i dag». Derfor bør det oppnevnes en kommisjon av kloke barnebeskyttere med kunnskap om menneskerettigheter og barnekonvensjon som skal beregne kompensasjonen i kroner og øre. Stortingsvalget til høsten vil vinnes av de partier som tar dette på alvor.

Til slutt vil vi nevne at vi har merket oss at det tyske tidsskriftet Der Spiegel i ett av de siste nummer har «Kinder der krise» på forsiden der alt handler om de overbelastninger barna er blitt utsatt for, og det blir konkludert med at milliarder av Euro må bevilges for å dempe langtidsskadene på barne- og ungdomsbefolkningen. Kort og godt det vi foreslår her.

Kommentarer til denne saken