Gå til sidens hovedinnhold

Pandemi, tariff og kompetanse

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ett år med pandemi har gjort noe med samfunnet vårt. De menneskelige og økonomiske konsekvensene har vi ikke oversikt over, verken på kort eller lang sikt. Det som imidlertid er helt tydelig, er at velferdsstaten må sikres den nødvendige tilgangen på kompetente folk, og ressurser, til å gi innbyggere, i alle aldre, det de har krav på. Strenge smitteverntiltak som en følge av pandemien har ført til et omskiftelig og mangelfullt tilbud – spesielt til barn og unge. De som skal ta dette landet inn i fremtida har betalt en høy pris det siste året. Den prisen må vi redusere kraftig, og det må skje gjennom kloke politiske prioriteringer nå, og de kommende årene.

Den norske modellen har vist seg bærekraftig, også under en pandemi. En av bærebjelkene i denne modellen er et organisert arbeidsliv og et seriøst partsarbeid. Det innebærer forhandlinger og drøftinger, det innebærer både enighet og uenighet. Ikke minst handler det om å få frem hva medlemmene i frontlinjen opplever i en svært krevende situasjon. De stiller berettigede krav om et sikrest mulig arbeidsmiljø, om avklarte arbeidsforhold og om mest mulig forutsigbarhet i en uforutsigbar tid. I denne, forhåpentligvis siste, fasen av pandemien vil vi ha ansatte i skoler og barnehager inn i vaksinekøen. Det er det mange land som allerede har gjort. Vi mener det er klokt – uten å være smitteverneksperter.

NHO og den sittende regjering snakker ofte om privat sektor der verdiskapning skjer og en offentlig sektor der det må spares. Pandemien har vel en gang for alle vist at samfunnet ikke er delt inn i en verdiskapende, og en kostnadskrevende del. Betydningen av åpne og velfungerende skoler og barnehager blitt mer tydelig for flere, for ikke å snakke om et offentlig helsevesen som har jobbet på spreng. Uten verdiskapninga i offentlig sektor hadde ikke Norge klart seg gjennom pandemien.

Midt i pandemien ble fjorårets hovedoppgjør halt i land. Det ble svært viktig å vise måtehold og ta ansvar. Frontfaget satte en ramme på 1,7 %. Betraktelig lavere enn det som var prognosen før pandemien tok til. Som alltid når det gjelder, tok vi ansvar. Vi har imidlertid erfart at det nesten bare var vi som tok det ansvaret, og at deler av privat sektor havnet langt over det tallet som var så viktig å ikke gå ut over. Undervisningspersonalet fikk ikke en gang 1,7 %. Å kalle resultatet for en skuffelse vil være et understatement, i ordets rette betydning. Det er ikke sikkert vi viser måtehold neste gang vi blir bedt om det. Nå er det vår tur, vi venter ikke til neste gang!

Det er åpenbart at vårens mellomoppgjør ikke vil bli av det lette slaget. Det er mange som mener seg berettiget til lønnsøkning, kanskje spesielt som en følge av pandemien. Ramma som LO og NHO forhandlet seg til på overtid, havnet på 2,7%. Det er ikke en gang på nivå med forventet prisvekst på 2,8 prosent.

Forhandlingsdelegasjonen fra UNIO på tariffområde KS har et stort oppdrag med seg. De forhandler på vegne av sykepleiere som har stått i møte med en livstruende pandemi i ett år. De forhandler for barnehagelærere som har holdt åpent uten å kunne være i nærheten av å overholde smitteverntiltakene som resten av samfunnet har forholdt seg til. De forhandler for lærere som har lagt om undervisning fra fysisk til digitalt, og tilbake igjen, utallige ganger, samtidig som smitten blant elevene har vært økende og en konstant bekymring. I tillegg har undervisningspersonalet hatt en betraktelig dårligere lønnsutvikling etter at de ble tvangsflyttet over til KS i 2003. Dette etterslepet må det rettes opp i. Forventningen fra våre medlemmer om reallønnsvekst er åpenbar.

Sammen med mindrelønnsutviklingen, er det et skrikende behov for kvalifiserte fagfolk i barnehagen, i helsetjenestene og i skolen som bør være det tyngste argumentet for å gjøre kloke grep med lønna til våre medlemmer. Velferdsstaten er helt avhengig av at den har nok kompetente medarbeidere for å møte de behovene våre innbyggere har. Når ungdom skal velge et fremtidig yrke, er lønn et viktig moment. Skal velferdsstaten være rustet for fremtida må kompetente folk finne viktige yrker i offentlig sektor attraktive. Da må lønna på plass. Både i dette og i neste tariffoppgjør.

Vi håper at KS viser seg som en ansvarlig arbeidsgiver, og gjennom handling viser at rekruttering av kompetanse er noe som krever aktiv handling – ikke festtaler eller applaus. Applaus betaler som kjent ingen regninger. Ei heller den fra Lånekassen.

Det påhviler også det politiske miljøet et ansvar i dette. Vi er i et valgår, og enkelte politikere har tatt til orde for å tilgodese viktige grupper i dette oppgjøret. Det er for så vidt fint å høre at det er etablert en forståelse av hvor viktig den jobben våre medlemmer gjør hver dag er. Likevel er kommuneøkonomi og arbeidsvilkårene til de som bærer velferdsstaten på sine skuldre hver eneste dag – pandemi eller ei – noe som er for viktig til å kun omtales i taler til partiorganer eller legges frem som valgflesk. Det er nødvendig å sikre finansieringen av velferdssektoren bedre enn tilfellet er i dag. Valgflesk metter ikke behovet for kvalifiserte lærere. Tall fra SSB viser at andelen årsverk uten godkjent utdanning i undervisningsstillinger nærmer seg 20% i grunnskole og videregående opplæring i Troms og Finnmark. Det bør bekymre flere enn medlemmer og tillitsvalgte i Utdanningsforbundet.

På arbeiderbevegelses internasjonale kampdag vil vi fremholde behovet for å rekruttere og beholde kompetente folk i offentlig sektor. Det er en viktig, og nødvendig kamp for velferdsstatens overlevelse.

Gratulerer med dagen.

Kommentarer til denne saken