I statsbudsjettet står det: Regjeringen foreslår 6 millioner kroner i økt driftstilskudd til Nordnorsk kunstmuseum. Tre millioner kroner skal gå til styrking av virksomheten til Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø (bl.a. utvidelse av magasin) og 3 millioner kroner til etablering av en ny avdeling av Nordnorsk Kunstmuseum i Bodø.

Dette er en oppfølging av museumsmeldinga som kom tidligere i år, og er ikke et overraskende tilskudd. Men det er omstridt.

For alle som er glad i kunst og kultur er det selvsagt en positiv nyhet at det blir mer penger for styrking av kunstinstitusjoner i Nord-Norge. Å satse på kunst er nødvendig og viktig samfunnsbygging. Vi er avhengige av robuste institusjoner som både kan løfte landsdelens kunstnere og vise kunst som engasjerer og provoserer vår egen forståelse av oss selv.

Et kunstmuseum blir en del av historien om oss selv – den skal også bidra til nordnorsk samfunnsutvikling og identitet.

Og la det være sagt: Det er positivt at det åpnes flere filialer av museet, som kan styrke kunstnernes og befolkningens behov også i Nordland. Nordnorsk Kunstmuseum har som mandat å være et museum for hele landsdelen.

Men om pengetildelingen til en Bodø-filial er en udelt gode for museet gjenstår å se.

Det vil avhenge av ryddige, åpne prosesser fremover. Det vil kreves kløkt, grundighet og forankring i styret. Det vil kreve kunstfaglige vurderinger og klare ambisjoner og visjoner.

Alt dette har vært mangelvare i prosessen så langt, for å si det ufiltrert og brutalt.

Måten Bodø-filialen har blitt fremmet har vært preget av parallelle prosesser. Det finnes ikke et styrevedtak om den, for det første. Det kunstfaglige grunnlaget er heller ikke på plass all den tid museet opererer uten en kunstnerisk leder. Og har gjort det i snart to år.

Prosessen ble igangsatt midt i en periode med store omveltninger i museet, en opprivende oppsigelse av den tidligere direktøren, rettssaker og opprør blant ansatte. Mistilliten til sittende styre har vært stor og har medført at mange styrerepresentanter har forlatt styret. Mange ansatte har forlatt museet.

Og flere samiske organisasjoner har uttrykt mistillit til styret.

Jeg har i en tidligere kommentar skrevet at har vært oppsiktsvekkende å se hvor passivt styret i Nordnorsk Kunstmuseum har forholdt seg til sin egen fragmentering i forbindelse med filialen i Bodø. Som jeg da oppsummerte: Noen politikere hadde snakket sammen i Nordland i november 2019. Så snakket de med departementet i juni i fjor på et regionalt dialogmøte, arrangert i forbindelse med museumsmeldinga. Lignende møte ble arrangert i Tromsø.

Nordnorsk Kunstmuseum var ikke til stede.

Først i november 2020 kom det en formell henvendelse fra Nordland fylkeskommune til Nordnorsk Kunstmuseum om en «filial» i Bodø. Da hadde man jobbet med et parallelt løp i et helt år.

Og nå er filialen allerede i budsjettet!

Det er et stykke politisk arbeid som man knapt har sett maken til i norsk kulturliv. Men altså et stykke arbeid der Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø ikke har aktivt hatt en hånd på rattet.

Nå må det parallelle løpet med Bodø-etableringa ta slutt hvis museet skal få gjenoppbygges som en landsdelsinstitusjon. Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø er riktignok filleristet av skandaler og mistillit. Men det er ingen grunn til at det skal fortsette.

Først og fremst må de utydelige prosessene nå ta slutt.

Folk skal ansettes, lokaler skal sikres, og det kunstneriske grunnlaget skal legges for filialen i Bodø. Alt dette bør være mulig å gjennomføre med gjennomsiktige prosesser med en tydelig avsender, og tydelig plassering av ansvaret, hos Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø.

Pengene fra statsbudsjettet for en Bodø filial skal sluses gjennom Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø. Der må prosessen videre forankres i godt gjennomarbeidede styrevedtak og fagkompetansen i museets egen administrasjon. Det har vært mangelvare så langt.

Tildelinga må behandles med varsomhet, gjennomsiktighet og åpenhet. Fagmiljøet i Tromsø må gjenoppbygges og gjenopprettes slik at det kan ta på seg arbeidet med prosjektet.