Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
I Nordlys sin lederartikkel 27. desember, beskyldes sykehusene for å «strupe» informasjon og for å gripe inn i medienes redaktøransvar. Den 29. desember gir NRK-journalist Christian Kråkenes uttrykk for at helseforetakenes nye praksis bl.a. er en trussel mot trafikksikkerheten og demokratiet (intet mindre!). Synspunktene bygger på grunnleggende misforståelser av helseforetakenes samfunnsoppdrag og de rettslige rammene for utførelsen av dette oppdraget.
Utrolig nok endte det godt, men fra nyttår får du neppe vite hvordan slike ulykker ender
UNN struper informasjon
Helse Nord legger seg ikke ut med journalister, men demokratiet
Det er på tide at sykehusene tar taushetsplikten på alvor. Realiteten er at sykehusene burde ha «strupet» informasjonsdelingen om enkeltpersoners skadeomfang for lenge siden. Som jeg uttalte på spørsmål fra NRK den 28. desember, vil informasjon om den skadde kunne nå ut til personer som vet hvem vedkommende er. For eksempel vil det ofte være enkelt å finne ut hvem som var på et bestemt fjell til et gitt tidspunkt, noe som er aktuelt ved skredulykker. Helsepersonell har en lovpålagt plikt til aktivt å «hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold» (helsepersonelloven § 21). Helseforetakene skal sørge for at denne plikten blir overholdt. En praksis der tilstanden til skadde etter ulykker deles med media, er vanskelig å forene med taushetsplikten. Dette har helseforetakene omsider innsett. Da har de ikke noe annet valg enn å endre praksis.
Sykehusenes samfunnsoppdrag. Sykehusenes primære oppgave er å gi helsehjelp. Dernest skal sykehusene utdanne helsepersonell, drive med forskning og kvalitetsforbedring, samt veilede/opplære pasienter og pårørende (spesialisthelsetjenesteloven § 3-8). Helsehjelpen skal være forsvarlig, noe som blant annet innebærer at pasientens lovfestede rett til vern mot spredning av opplysninger skal ivaretas. Sykehusene forvalter et stort ansvar, men har ikke ansvar for å bidra til medienes dekning av ulykker. Kråkenes viser i sitt debattinnlegg til at mediene får mer informasjon fra domstolene enn fra sykehusene. Det er et godt eksempel på en helt annerledes situasjon, med andre rettslige rammer. I rettsvesenet gjelder et åpenhetsprinsipp, mens det i helsevesenet er konfidensialitet som gjelder. Heldigvis.
Ryktespredning. Både Nordnorsk redaktørforening (iTromsø 21. desember 2022) og den nevnte lederen fra Nordlys gjør et poeng av at det kan oppstå spekulasjoner og ryktespredning, når folk ikke får vite hvordan en ulykke endte. Det er overraskende at det er behov for å påpeke det, men helseforetakene har virkelig ikke noe ansvar (verken rettslig eller moralsk) for eventuell ryktespredning som oppstår i fravær av informasjon om skadeomfang etter ulykker.
Ansvaret for overholdelse av taushetsplikten. Nordlys og NRK-journalist Kråkenes gir uttrykk for at sykehusene bør finne en bedre løsning gjennom dialog med redaktørene. Det de ikke tar hensyn til, er at helseforetakene er ansvarlige for at taushetsplikten overholdes. Helseforetakene har ingen anledning til å forhandle om taushetsplikten med mediene. Om det er så viktig at mediene får informasjon om skadeomfang direkte fra sykehusene (noe jeg tviler sterkt på at det er), kan Stortinget eventuelt vedta lovregler som gjør unntak fra taushetsplikten for dette formålet og som setter de nærmere rammene for informasjonsdelingen. Sykehusene kan imidlertid ikke lempe på taushetsplikten fordi mediene ønsker det.
EU-lovgivning har ingenting med saken å gjøre. Hvorfor Nordlys i sin lederartikkel hevder at praksisendringen handler om gjennomføring av EU-lovgivning, er ukjent for meg. Om Norge forlater EØS-avtalen i morgen, må sykehusene gjøre nøyaktig samme vurdering. EUs personvernforordning (GDPR), som jeg mistenker at Nordlys sikter til, har ingenting å gjøre med situasjonen når en journalist ringer inn til sykehuset for å spørre hvordan det går med en skadd person.
Relevant informasjon kan ofte deles basert på samtykke. Når en skadet person har fått sin tilstand avklart, vil det være mulig for sykehuset å spørre om det er greit for vedkommende at informasjon om skadeomfanget formidles til mediene uten identifiserende kjennetegn (eventuelt at personen ønsker også ønsker å stå frem med navn). At en potensielt identifiserbar person ‘svever mellom liv og død’ er ikke noe allmennheten har krav på direktesendt informasjon om, uansett hvor mange klikk nettavisene får på slike saker. Mediene må lære seg å respektere at en person som overlever en ulykke har rett til å styre selv hvem som skal få vite om helsetilstanden.