Gå til sidens hovedinnhold

På tide å tenke nytt

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er brudd i jordbruksforhandlingene samtidig som et kraftfullt bondeopprør ruller over landet. Parallelt med dette forhandler Norge og de andre EFTA-landene med Storbritannia om en varig handelsavtale. Disse to tingene henger nøye sammen.

I følge Dagens Næringsliv kan forhandlingene gå i stå fordi britene krever lettelser i tollvernet på landbruksvarer i bytte mot lavere toll på sjømat til det britiske markedet. To distriktsnæringer ser ut til å argumentere fra hvert sitt ståsted.

Både Norges Fiskarlag og Sjømat Norge har pekt på at næringen trenger lavere tollsatser på reker, fiskeburgere og røkelaks. For ikke å snakke om den britiske nasjonalretten «fish and chips».

Men landbruket har svart med at de ikke har ei osteskive å gi. Vi har behov for ei sterk landbruksnæring over hele landet. Derfor fortjener bøndene rause oppgjør. Men like viktig som størrelsen på støtten er jo måten den innrettes på. Den har i altfor liten grad bidratt til å opprettholde landbruket i Nord-Norge der det finnes store arealer, og potensialet er formidabelt i en tid der det åpenbart er behov for mer norsk matproduksjon.

Mesteparten av støtten vris i stedet i retning av de store brukene på Jæren, Østlandet og i Trøndelag. Samtidig er gjengroing av beiteland og brakk landbruksjord i nord en nasjonal tragedie. Men jorda kan neppe komme i bruk igjen ved hjelp av enda flere tollmurer. Svaret må være en næring som er konkurransekraftig og baserer seg på nisjer i et enormt marked. Det vil gi grobunn for bygder som blomstrer, og kunne øke rekrutteringen til bondeyrket med ei god lønn å leve av.

Både forbrukere i Norge og eksportmarkedene er ganske sikkert åpne for mer kvalitetsmat fra det arktiske Norge. Med god dyrevelferd, lite bruk av antibiotika og høy kvalitet finnes det betalingsvilje i store kundegrupper. Landbruket har antakelig mye å lære av sjømatbransjen. Lam fra Lofoten og Lyngen kan fort bli like attraktive i godt betalende markeder som skreien og kongekrabben har blitt. Her ligger veien åpen for nye og spennende allianser i næringslivet.

Men landbrukspolitikken har havnet i en blindgate, ofte anført av de slitesterke forbundsfellene i Bondelaget, Senterpartiet og samvirkene. For mye handler om å beskytte gamle privilegier, for lite om å bygge lag med andre distriktsnæringer. Fisken er alt nevnt, men eksportnæringene er generelt viktig for bosettingen i Nord-Norge. Uten fotavtrykk fra lønnsom industri vil bosetting i nord raskt forvitre. Da hjelper det ikke hvor mange milliarder staten kaster inn i landbruksoppgjørene.

Regjeringen må gjerne komme bøndene i møte når det gjelder kroner i landbruksoppgjøret, men det er selvfølgelig uakseptabelt å ofre fisken og kystdistriktene i sluttforhandlingene med britene. Sjømatnæringen er internasjonal, og den er en særdeles viktig næring i Nord-Norge.

Her bør i alle fall budskapet fra nord være klokkeklart: Lykkes Norge med lavere tollsatser, kan det gi flere lønnsomme arbeidsplasser langs kysten. Det gir også skatteinntekter som danner grunnlag for gode landbruksoppgjør i årene fremover, oppgjør som forhåpentligvis kan gi en annen profil på landbruket enn spiralen som de siste årene har avviklet de nordnorske gårdene i et uhyggelig tempo.

Kommentarer til denne saken