Gå til sidens hovedinnhold

På denne skolen fikk jeg en mestringsfølelse jeg aldri glemmer!

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg husker det veldig godt, veldig godt. Året var 1972 og jeg skulle forlate mine venner i Horten og skulle reise til Tromsdalen for to år. Min far arbeidet i Marinen som våpenverker og skulle støtte marinefartøyene som var stasjonert på Olavsvern. Det var min søster Marianne, min far og mor - og en sort hunnkatt som forlot Horten i en i rød Ford Taunus, sommeren 1972. Katta forsvant inne i skogen ved Isbjørnveien, høsten 1972.

Min første skoledag på Tromsdalen skole husker jeg godt, alle var nysgjerrig på den lille lyshårete fyren fra sør. Den første tiden førte med seg en del søring-erting og noe Oslo-greier - og ved første skikkelige snøfall ble det snø-dønking utpå skoleplassens snøhaug. Men jeg la merke til at ingen i min klasse deltok på disse strekene. Pytt, slik var det, jeg måtte takle det. Stappet med snø fra anklene og opp til halsen, tinte jeg sakte opp i kristendomstimen.

Jeg heter Rune, en enkel gutt fra Horten. Jeg var ikke spesielt skoleflink, kunne ikke svømme, var lite flink på langrenn, men jeg kan spille fotball. Tiden gikk og jeg oppdaget at mine lærere og klassen ble en veldig fin gjeng rundt meg. Og tenk, skolen hadde en egen svømmehall og hadde en flott gymsal og egen grusbane på utsiden. På fritiden oppdaget jeg at jeg fikk kjøre fjellheisen gratis ned hvis jeg først gikk opp til toppen, det gjorde jeg selvfølgelig.

Det var en sta svømmelærer på skolen som hadde et klart mål om at også jeg skulle lære å svømme, alle skulle kunne svømme, dermed basta. Gulpende av klor lærte jeg å svømme vinteren 1973, en mestringsfølelse og glede som jeg aldri glemmer. Fotballen førte meg inn på TILs guttelag, det var gøy, men svømmingen satte det dypeste minnet. Som voksen svømte jeg distansen Horten-Moss tre ganger, kun iført svømmebukse, svømmebriller og vaselin klint utover kroppen. Målet var den engelske kanal, men det ble ikke noe av, dessverre. Jeg glemte å nevne skigåing, det lærte jeg til gangs i Tromsdalens omkransede lysløyper, og hopping. Jeg lærte også å gå på lengdeløpsskøyter. Det gikk så langt at jeg tok til meg teoretisk læring og, selv faget matematikk. Jeg lærte alt på Tromsdalen skole.

I dagens Nordlys ser jeg bilder av en nedslitt Tromsdalen skole. Jeg har fått med meg at mange skoler i Norge har slitt med forfall- og en del sliter fortsatt. Svømmehaller har blitt tømt, avhengig av røde tall i kommunekassen, slikt hørte jeg ikke om før? Det er en klar sammenheng mellom læring og omgivelsens fysiske struktur og funksjonalitet. Alt henger sammen. Fornøyde lærere og elever omgitt av gode skolebygg og uteområder, i en vedlikeholdt standard, gir grobunn for trivsel og mestring for alle. Fysisk utfoldelse og teoretisk læring er en balansekunst. Og, vaktmesteren som jeg til stadighet så i gangene og på uteområdet på Tromsdalen skole i perioden 1972-1974, er han utstoppet og parkert inne i et glassbur i byens folkemuseum?

Jeg sier til politikerne på Hortensmål: Taræ`sammen a`, klart vi sa ha skole, erru dom eller?

Rune Birger Nilsen,
tidligere elev på Tromsdalen skole (1972-1974)

Kommentarer til denne saken