Olderdalen har alltid vært leverandør av eventyrlystne guttunger til sjølivet. Sånn var det også med undertegnede for rundt seksti år siden.

Folk sto nærmest i kø på hyrekontorene som var etablert i alle større byer her til lands den gangen. Norske sjøfolk utgjorde en stor yrkesgruppe rundt 1960, – over 64000 norske kvinner og menn hadde sin arbeidsplass om bord på norske handelsskip. Norge hadde en tid verdens andre største handelsflåte.

Tida kalles med rette for «Handelsflåtens gullalder». Rederne tjente masse penger og sjøfolkene likeså, ihvertfall de som hadde vært om bord en stund.

I den lille skoleklassen min var vi, etter det jeg husker, seks som dro til sjøs i 1961: Harald Ballovarre, Gunnar Nilsen, Asbjørn Mathisen, Knut Rismo, Per Olav (Pella) Pedersen og undertegnede. En ganske stor prosentandel i en liten bygd.

Mye måtte gjøres av formelle ting før det ble aktuelt å dra. Bl.a. måtte dåpsattest og pass fremskaffes. Jeg husker at jeg tok turen til prestekontoret i Olderdalen og fikk attesten av Ekberg, som innehadde prestevervet i Kåfjord den gangen. Jeg ble konfirmert av Ekberg året før. Han kom med noen formanende ord da han skjønte at jeg sto på terskelen til eventyret, kan jeg huske.

Men foreldrene mine satte en betingelse: Jeg måtte på skoleskip først! Jeg valgte MY «Gann», som hadde Stavanger som hjemmehavn. I oktober 1961 vinka jeg farvel til mor og far fra dekket på «Jæggevarre», nyferga den gangen – og gikk deretter rett ned i salongen og kjøpte en pakke Petterøe’s. Jeg var blitt voksen, og da måtte man røyke i den tida!

I Tromsø var det å ta hurtigruta sørover til Bergen, og derfra med den såkalte «Nattruta» til Stavanger. Denne byen var Norges fjerde største by, hadde vi lært på skolen. Den ble kalt for «hermetikkbyen» i 1961. Det var fordi her foregikk en storstilt hermetisering av brisling den gangen, – senere fant de oljen rett utenfor, i Nordsjøen. De fleste av skoleskipsguttene nordfra hadde knapt nok vært i en by før, og det ble en interessant 2-måneders periode, der vi gikk i skoleskipsuniform og leide på småjentene i byen.

Jeg hadde av en eller annen grunn valgt byssa som framtidig arbeidsplass, og det ble et lærerikt opphold. Oppskriften på løksaus (til fersk, kokt kjøtt) lærte jeg av kokken på «Gann«, og den oppskriften bruker jeg den dag i dag til kokt reinkjøtt og buljong!

Jeg kunne ikke ett ord engelsk. Det var jo ikke pensum på skolen hos Peder Soleng i Olderdalen, og jeg måtte bokstavelig talt starte på bar bakke. Engelskundervisningen gikk seg til på et vis og ble avsluttet med at vi marsjerte til Domkirken i Stavanger og fremførte der, i en fullstappet kirke, den engelske julesalmen «Oh come all ye faithful». Det var jo like før jul.

Det ble ordna med hyre, og lillejulaften 1961 mønstra jeg på MS «Sunpolynesia» i Antwerpen, Belgia, etter en lang flytur fra Kristiansand. Jeg fant omsider båten i havna og husker enda den litt spesielle lukta som gjerne er ombord i et skip, da jeg hadde entra landgangen og satte foten på dekk.

Jeg fikk tildelt køye og pakka ut de få klærne jeg hadde. Deretter var det full fart med å hjelpe til med bunkring av proviant, og jeg glemmer ikke de svære og tunge okseskrottene som måtte bukseres ned leideren til fryserommet. Her var det ingen «kjære mor», og etter fullført første arbeidsdag var det bare en ting som gjaldt: å stupe i køya, fullstendig pumpa!

Dagen etter var det julaften, og det var nok ikke fritt for at tankene gikk til Olderdalen, mens jeg strevde med å lære hemmeligheten med «jernkua». Den ble kalt så fordi den ble brukt til å lage melk av pulver og vann. Utpå julaften kveld i byssa var jeg med på å lage kalkun og chips (pommes frites). Det var julaften-middagen, – noe helt nytt for meg, og det smakte aldeles himmelsk, syntes jeg.

MS Sunpolynesia var en stykkgodsbåt og fraktet alt fra bruktbiler, korn, bauxitt, aluminium og handelsvarer av alle slag. Slik startet min sjømanns-karriere, og det gikk faktisk et og et halvt år før jeg var hjemme igjen.

Minnene er mange. Tøffe uværsturer over Atlanterhavet som tok omtrent 14 dager. På de magiske ca. 26 dagers turene over Stillehavet, var det var helt vanlig at vi hadde følge av flyvefisk som prøvde å rømme fra pretadorer under vann, det hendte at vi fant flyvefisk på dekket om morgenen.

En morsom opplevelse på Stillehavet en gang, da vi nærmet oss Japan, var å høre en japansk radioreporter som hadde sending fra det berømmelige skøyte-VM i Kariuzawa 1963. En opphisset stemme fortalte på japansk om «Knuto Johannessa». Mer forsto vi ikke av den sendinga. Men det var jo Johnny Nilsson som vant.

Havnebyen Moji som var et av flere anløp i Japan, var målet, og det var nok en av de virkelig populære havnene for oss. Her var det om å gjøre å holde kontroll i havnesjappene, der vi bl.a. drakk japansk risvin i tillegg til øl og whisky. Det var røffe saker for en guttunge fra Olderdalen, og jeg prøvde ikke å gjøre meg bedre enn jeg var. Men jeg ble nok godt passet på av båsen og tømmermannen, og kom som regel velberget ombord, – stort sett.

Fra Japan var returen over Stillehavet ofte til Kitimat, en liten by i Canada, tett opptil Alaska-grensa. Der lasta vi aluminium for Europa. Det var ned langs kysten av California og inn i Panama-kanalen. Derfra over Atlanteren og ofte til Hamburg.

I Kitimat opplevde vi en gang at fyrkjelen eksploderte med voldsom kraft. Motormannen fra Harstad hadde sovna på 12 til 4-vakta. Dermed levde kjelen sitt eget liv den natta med fyren i gang, og da sa det pang. Harstadværingen overlevde, men den svære hovedmotoren var slått litt ut av posisjon og maskinrommet var rasert. Dermed ble det slep til Vancouver, Canada og midlertidig reparasjon, og derfra i sakte fart til Panama-kanalen og over Atlanteren til Hamburg, for et lengre verkstedopphold.

Jeg husker ikke hvor mange ganger vi gikk gjennom Panama-kanalen, det var en opplevelse hver gang. På toppen lå det en innsjø, Gatun Lake, som var vannkilde for denne kanalen. Der lå det bestandig flere båter og ventet på tur.

En gang det var forferdelig varmt fant jeg ut at jeg ville ta en dukkert i denne innsjøen. Ville opptre som uforfær olderdaling, rulla ut losleideren og stupte uti fra rekka. (Muligens ville jeg prøve å imponere messejentene ombord.) Men det var et stup som jeg kom til å angre på fordi jeg ble kjempesyk etterpå. Det skyldtes selvfølgelig at innsjøen var veldig forurenset av alle disse båtene som lå der. Det var synd på meg der jeg lå og svetta med feber i lugaren i rundt 40 varmegrader. Men det sklei over, og etter et par dager var jeg «fit for fight».

Andre uforglemmelige øyeblikk var Demerara River i daværende British Guyana i Mellom-Amerika der vi var et par ganger og lastet bauxitt. Det var å manøvrere opp en jungelelv i et par døgn, med stopp underveis for å vente på tidevannet. Ut kom padlende indianere i kanoer, fullastet med frukt og hjemmebrygget rom. Vi byttet til oss klaser med bananer og denne hjemmebrenten, med sigaretter.

Dette stedet langt oppi jungelen, der vi lasta bauxitt var nok det mest lovløse av alle havnene vi anløp i min tid ombord, og vi fikk klar beskjed fra 1. styrmannen om være sammen flere ilag dersom vi skulle gjøre en tur på land.

Man må vel innrømme at det ble en bratt læringskurve når det gjaldt bruken av alkohol. Når den verste nysgjerrigheten var temmet, ble det for min del en noe mer kontrollert oppførsel i havnebyene vi besøkte, heldigvis. Men for mange norske førstereisgutter gikk det helt galt, – de kom aldri tilbake til mor og far i Norge.

I Olderdalen bodde en som jeg lar være anonym. Han reiste til sjøs som førstereis 1956 eller 57, og forsvant. Foreldrene visste ingenting, hørte ingenting fra han. Ved lossing i Hamburg 1962, satt hele mannskapet fra båten min i Neptun Bar på Reeperbanen og tok noen øl. Noen pikket meg på ryggen. Det viste seg å være denne savnede karen. Han hadde kjent meg igjen. Det ble et selsomt møte, og da jeg spurte om hva han gjorde og hvor han bodde, pekte han på bardisken i sjappa og sa: – Jeg bor under der, får lov av eieren.

Jeg fikk vite etterpå at han hadde fått seg hyre på en norsk båt, men under lossing i en by i Canada, druknet han i havnebassenget der. Foreldrene fikk han hjem til slutt, men i kiste. Historien er sann, og jeg hadde en samtale med mora etter at jeg var hjemme igjen i 1963.

15-åringene ble i 1961, midt i gullalderen for norsk skipsfart, drevet av utferdstrang, eventyrlyst og drømmen om å se verden, og alt lå til rette for det.

Jeg glemmer ikke de mange turene gjennom Panamakanalen, turene opp Mississippi forbi New Orleans til Baton Rouge og en tur vi hadde opp etter den delvis islagte St Lawrence River til Montreal. En spennende havn var Santo Domingo i Den Dominikanske Republikk i Karibia, nabostaten til Haiti. Der hadde det akkurat vært et militært kupp en gang vi var der med last. Diktatoren Trujillo var avsatt og det var maskingeværposter på alle hustak bortover. – Historiene er mange og noen av dem lar jeg bli underlagt sensuren.

Jeg avlutter med en litt spesiell historie. Min bror Petter Ola, var også til sjøs den gangen.Vi hadde mye å prate om da vi endelig møttes sommeren 1963 (dette var jo noen ti-år før mobilen var tilgjengelig). På spørsmål om hvor han var julaften 1962 svarte han:

– Vi så denne kvelden noen lys fra Azorene. Nøyaktig det samme som jeg hadde gjort. Han på vei fra Europa til Panama og jeg på vei fra New York i retning Lisboa, Portugal. Vi møttes altså, han på vei vestover og jeg østover, uten å vite det, langt ute i Atlanteren denne julaften.

Men jeg bestemte meg for å avslutte sjøkarrieren denne sommeren – fant «andre jaktmarker». Dette var sjømannshistorien min, de andre klassekameratene får fortelle sine.