Gå til sidens hovedinnhold

Overlever universitetet?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Gudmund Hernes gjestet forleden Nord-Norges Vitenskapsakademi Academia Borealis med sin vane tro et interessant foredrag, denne gangen med tittelen «Om den kognitive samfunnskontrakten – vil universitetene overleve det 21. århundre?»

Et mildt sagt urovekkende spørsmål, må en kunne si. Universitetene har eksistert i nesten 1000 år. Hva skulle tilsi at de nå er i fare?

Hernes snakket varmt og presist om universitetene som arnested for den frie tanke, som åker for talentene, og som sentrum for opplysning og framskritt. Da er det lett å skjønne at vi som samfunn er ille ute dersom universitetene svekkes eller skulle bli borte. Universitetene må derfor vokte om sin «integritet og autonomi», og det er det bare de selv som kan gjøre, sa Hernes.

Sånn sett var foredraget et apropos til den debatt om styrerepresentasjon, ansatt eller valgt ledelse, og næringslivorientering som har foregått i Nordlys i det siste. Det førte da også til mange engasjerte innlegg etterpå.

  • Hernes' foredrag kan ses i videoopptak her - etter en innledning av Academia Borealis-leder Synnøve des Bouvrie

Ledelse

Spiller det egentlig noen rolle hvem som er i styre og stell på et universitet? Undervisningen, veiledningen, og forskningen går sin trauste gang. Dette er kjernevirksomheten, og den har betydelig egentyngde.

Selvsagt trenger vi ledelse, styrer og råd. Vi må ha noen til å holde universitetet sammen som organisasjon og som driver utenrikspolitikk. Jeg undret meg over rektor Husebekk som, om jeg forsto henne rett, i sin kommentar til Hernes mente at det viktige er hva som utveksles over styrebordet, ikke hvem som sitter der – som om sammenhengen er uvesentlig.

Universitetet er en vanskelig organisasjon å lede. Ikke bare er vi mange ansatte, vi er også en konstellasjon av forskjeller og perspektiver som ikke lett går i hop. Vitenskapsmiljøene består av ressurssterke og taleføre folk som vet å beskytte sine enheter, sine fag, og sin egen forskning. Vi er på mange vis «et organisert anarki». Ledelsen funger derfor bare så lenge den har legitimitet i universitetssamfunnet. Vi godtar beslutninger selv om vi er uenige, men bare om vi opplever at kryssende interesser er forsvarlig avveid. Vi aksepterer beslutningene dersom vi har tillit til de som fatter dem. Dette er helt avgjørende i miljø som baserer seg på høy faglig innsikt og derfor vet å si ifra.

Det oppstår imidlertid et problem om vi bruker demokratiet til å avskaffe det. Hernes viste til Victor Orban i Ungarn som har gjort nettopp dette, og til Donald Trump som nesten lyktes. Ved UiT har vi derimot klart det. Nå er den valgte ledelsen avskaffet på alle nivåer. Vi får ikke lengre vite hvilke vyer og ambisjoner våre ledere har for universitetet før de sitter der, og da kan det være for sent å protestere. Det er lettere å ansette folk enn å bli kvitt dem. Ville rektor Husebekk blitt valgt om vi hadde visst hva hun hadde i ermet da hun på tampen av sin rektorperiode gikk mot flertallet på universitetet og stemte for å ansette i stedet for å velge rektor slik hun selv ble?

Muligens fører avskaffelsen av demokratiet til at vi får et enda mer passivt universitetssamfunn. Hernes advarte mot en utvikling der de ansatte bare «ser ned og ikke til siden og opp». De har nok med det som skjer på eget kontor og i egne faglige nettverk, de underviser det de har plikt til og publiserer det de måles på. Ellers bryr de seg lite om hva som foregår i universitetssamfunnet og hva som skjer med universitets samfunnskontrakt. Da vokter ingen lengre over universitets integritet og autonomi. Ingen tar ansvar for andre enn seg selv. Dugnadsånden forsvinner og universitetets tradisjon trues.

I så fall ender vi like gjerne ender opp med et mer urolig universitet, der fagmiljøene «slår krøll på seg.» Det blir ikke mer demokrati, men mer kontroll, tvang og styring utenfra. Da blir det ikke autonomi igjen. Demokratiet er viktig for å skape legitimitet, men kan til tider være brysomt.

Næringslivets inntreden

Jeg kom til Universitet i Tromsø i august 1972 etter tre år på BI i Oslo. Ikke på noe tidspunkt hørte jeg der om fiskeindustrien, om småbedrifter, eller om den type næringsliv som Ottar Brox snakket om i boka som han er mest kjent for (Hva skjer i Nord-Norge?). Idealet på BI var bedrifter av typen Norsk Hydro og ITT. Dette gjorde noe med nordnorske studenters orientering, og hva slags karriere de kunne tenke seg. De færreste søkte seg nordover etter endt studium. Jeg opplevde det som befriende å komme til Universitet her i byen med sitt fokus på det næringslivet vi hadde her oppe - og langt på vei fortsatt har. Kystfiske og reindrift er også næringsliv, men er ikke organisert i det vi forbinder med bedrifter.

Jeg kan nok se verdien av å ha folk med bakgrunn i næringslivet i universitets- eller fakultetsstyret. Vi trenger dem ikke for å holde oss i ørene, men for å sikre forankring i landsdelen, som er viktig for at vi skal kunne overleve. Eksterne representanter vil kunne tilføre viktige impulser. Men hvorfor ikke rekruttere dem fra den type næringsliv vi faktisk har? Hvorfor henter man ikke kloke og vidsynte folk eksempelvis fra Norges Kystfiskarlag, Råfisklaget eller Norske Reindsdriftsamers Landsforbund? Hvorfor gå til NHO i Oslo, som aldri har gått i bresjen for vår type næringsliv?

Universitets ansvar

Universitetsansatte må med frimodighet og uten risiko kunne fortelle sannheten til makta. Det er faktisk vår oppgave, som Hernes minte om. Forskningsresultater blir imidlertid ikke alltid godt mottatt. Vi har nokså nylige eksempler der oppdrettsnæringen angrep forskere i Bergen. I sin tid som fiskeriminister gikk Per Sandberg i strupen på fagkolleger i Trondheim.

Universitetet har et ansvar overfor næringslivet, og ingen må si at vi har neglisjert det. Ved NFH har vi knapt gjort annet enn å bidra til næringsutvikling. Det samme er tilfelle på mange av de andre fakultetene, som Hilde Pettersen og Turid Moldenæs påpekte i sin kronikk i Nordlys den 21. februar. Som universitet har vi i tillegg et ansvar for offentlig sektor og for det sivile samfunn. Men som Hernes påpekte; vi har ikke minst et ansvar for oss selv og for våre kjernverdier. Da må vi ivareta våre fag som vi best ser det. Det er flust med skarpskodde fagfolk nasjonalt og internasjonalt som kvalitetssjekker det vi gjør.

Kommentarer til denne saken