Gå til sidens hovedinnhold

Over og ut for trålerflåten

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Klimakrisens grønne bølge kan knekke den tradisjonelle havtråler-flåten og utfase fangstmetoden bunntråling. Det skyldes bærekraftsbegrepets inntog også på havet, med klare utfordringer for hele fiskerinæringa. Især fordi det her handler om det vi spiser, hvor ren mat er et menneskelig must, med tilhørende forbrukerkrav som er kompromissløs på grønnest mulig bærekraft.

Fort handler det da om fiskeflåtens fossile fotavtrykk, hvor trålerne får anses som en versting. Havtrålerne har de største fartøyene, med størst fossil motorkraft og nesten ubegrenset driftstid – døgnet rundt 24/7 og alle årets 365 dager. Desto verre da, å alltid ha en trål på slep som hemmer og merforbruker motorkraft og dieselstråler. Disse enkle fakta er nær umulig å pynte på, selv om det sikkert vil skje et skifte til elektromotorer og tunge batteripakker.

Kystfiskeriet har riktignok flere fartøyer med sitt destruktive dieselsluk. Men i konkurranse med mindre fartøyer i kystnært fiske, begrenset til dagdrift på havet, er trålerflåten dømt til svaksynt bærekraft. Noe forbrukerne vil vite å påpeke. Som for eksempel at trålerne fryser all sin fisk om bord, som så sendes med fossile fly og ditto fartøy verden over. Der blir fisken vår attpåtil bearbeidet og sendt som industrimat samme vei tilbake til oss! Ikke helt kortreist, akkurat.

Og, som om dette ikke var nok, kan trålerflåtens fangstteknologi, – å slepe redskapen langs bunnen, med tråldører som «pløyer bunnen» – frigjøre Co₂ og være ørkenskapende også for bunndyr og bunnvegetasjon. (Selv om næringa selv holder narrativene høyt om fisken som nyter å meske seg med bunndyr i trålens trekkspor som nettopp har virvlet dem opp). At bunntrålmetoden er ansett som skadelig, framgår for eksempel av statusrapporter fra forskerne om en halvdød Oslofjord der utstrakt tråldrift også blir medskyldig.

Men også her gjelder det gamle munnhell, at den enes død er den andres brød. Og for kystflåtens folk må en slik tråler-misére fortone seg som en Titanics salme ved reisens slutt. I generasjoner har nemlig hovedkonflikten i fiskerinæringa vært fordelingskampen mellom trålerne og kystfiskeflåten om vår alles felles fisk. Men hvis grønn og kortreist bærekraft blir bekreftet som bunntrålens banesår, vil neppe fordelingskampen fordufte. For allerede ser vi at en tilsvarende konfliktlinje om kvotefordeling eskalerer, mellom småkystflåten og de større kystfartøyene som stadig øker i antall og størrelse.

Denne «Stor kyst»-flåten kan tilmed overta det hegemoniet som trålerne ifølge kystfiskerne har hatt. For de store kystbåtene har utvikla den svært effektive fangstmetoden «snurrevad» eller rundfisktrål. Det er et kombinert trål og not-redskap som hales uten å berøre bunnen. Dens eneste problem er for store enkeltfangster, så store at mannskapet ikke makter å ta fisken fort nok unna til å unngå kvalitetsforringelse.

Men drivkraften bak en slik sannsynlig nedtur for trålernæringa er et nytt og effektivt trekk i markedet, hvor forbrukeren, som aktør med selvrettferdig handlekurv, skyter med klimabegreper som ligger lett tilgjengelige på tunga. Som «bærekraftig», «klimanøytral», «kortreist» og «fotavtrykk». Klimakrisens sanne markedsmakt i egen grønne drakt.

Kommentarer til denne saken