Gleden over at lille Norge endelig får plass ved bordet hos de store, har knapt lagt seg før den etterfølges av nok en enestående nyhet: Norge innleder sitt formannskap i FNs sikkerhetsråd med norsk ost på menyen.

Det er Gudbrandsdalsosten som blir gitt i gave til de andre åtte rådsmedlemmene, og i tillegg servert på en arbeidsfrokost for diplomatene.

Senterpartiets mat- og landbruksminister Sandra Borch kan gledesstrålende fortelle at verden nå får en spennende smak av landet vårt. Mon det.

Dette er ikke verdens største sak, det må sies, men er likevel en nyhet som forteller ganske mye om selvforståelsen i landet vårt og historiefortellingen om Norge.

Vi som bor langs kysten vet godt hva dette handler om; vi kjenner historiens drivlinjer i havnasjonen som bygget seg opp med fiskeeksport som det bærende element i hele sin utenrikshandel til Russland og Syd-Europa.

Torsken har vært handelsvare helt fra vikingetiden og frem til i dag, klippfisk og tørrfisk var viden kjent over hele Europa, lenge før osten på flatbygdene hadde funnet veien til nabobygda.

Folk har jo hovedsakelig bodd ved kysten i Norge, helt fra landet ble beboelig, nordmenn har hatt sitt levebrød som fiskere og sjømenn i et havland.

Men når man har sjansen til å markere dette i det aller ypperste internasjonale selskap, velger man altså en helt annen vei, man profilerer i stedet Norge som et osteland, av alle ting.

Når vi skal minne store nasjoner som Kina, Russland og Storbritannia om hvem og hva Norge er, griper man begjærlig til den gamle nasjonalromantikken, og det er den gamle og sørgelig utdaterte norske identitets- og kulturforståelsen som trenger gjennom.

Forfatteren av «Havboka», Morten Strøksnes, har treffsikkert pekt på kjernen i dette; at nordmenn i århundrer har dyrket vrengebilder av oss selv, det er for eksempel dalførene på det indre Østlandet som preger Norsk Folkemuseum i Oslo.

Vi vet ikke hvem i Utenriksdepartementet eller regjeringen som har besluttet at vår inntreden i FNs sikkerhetsråd måtte markeres med at Norge er en stormakt på ost og ikke fisk. Vi har sannelig en ambisjon i dette landet om å øke den allerede eventyrlige eksporten av fisk og sjømat til nye markeder. Inklusive USA. Dette hadde jo vært en utmerket anledning til diplomatisk markedsføring av noen av våre viktigste eksportvarer.

Varer som sikrer bosetning i vårt langstrakte kystland.

Uansett sies det gjerne at det er rift om å arbeide i den norske utenrikstjenesten. Det er bra, for det er en viktig jobb.

Men det er kanskje gjennom Gudbrandsdalsostens inntog i New York at vi forstår nødvendigheten av å minne om en enkel kjennsgjerning: Det er en fordel å vite det mest grunnleggende om sitt eget land, før man begir seg ut for å representere oss alle ute i verden.