Kampen mot sentralisering av Norge er ikke bare viktig for steder som Vågå, Sokndal og Øverbygd. Kampen mot sentraliseringa er like viktig for byer som Mandal, Ålesund og Mo i Rana. Faktisk kan Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø også føres opp på listen over byer som rammes av et land som suges mot hovedstaden.

Jeg hørte for en stund tilbake en tale av Oslos byrådsleder Raymond Johansen. Han skrøt over at siden år 2000 har Oslo vokst med like mye som hele innbyggertallet til Trondheim by. Jeg har forståelse for at Byrådsleder Johansen blir opphisset over tanken på at hans eget imperium vokser, men jeg er mer usikker på om veksten er et gode for folk som bor i Oslo.

Oslo har i dag om lag 700 000 innbyggere. SSBs prognose fra 5. juli i år sier at dette skal tallet skal øke til godt over 800 000 innbyggere frem til 2050. I tillegg ser vi, og det forventes videre, en betydelig vekst i kommunene rundt Oslo. Det sentrale poenget for min del er å peke på at det ikke er en ønsket utvikling at hovedstaden vokser betydelig mer enn landet for øvrig. Hovedstaden blir ikke en bedre by av å nærme seg en million innbyggere, men Norge blir et dårligere land om det skjer.

Vi er et stort land med få folk. Da må vi spre oss for å skape livskraftige lokalsamfunn i hele landet. For jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at de aller fleste deler Senterpartiets slagord om å ta hele landet i bruk. Da må vi våge å peke på problemet og vi må foreslå tiltak som bremser den selvforsterkende sentraliseringen.

Diskusjoner om hvor vi skal bo i dette landet ender ofte opp med at noen føler seg tråkka på og krenka. Det er ingen grunn til at noen i Oslo enten de er byrådsledere eller vanlige folk skal føle seg tråkka på av en debatt. For blir det bedre i Oslo om det blir trangere om plassen på bussen, trikken, t-banen eller i køen på E6 og E18? Blir det bedre å være innbygger i Oslo om boligprisene øker ytterligere? Blir det bedre i Oslo om det kommer nok en byggeplass med heisekraner? Selvsagt blir det ikke det.

Vi har tiltak for å lykkes med å skape levende lokalsamfunn i bygd og by i hele landet. På mange felt er norsk distriktspolitikk en suksesshistorie, men det røyner på flere plasser. Det vil ikke være et tiltak som løser alt – men en politikk som på alle områder vektlegger perspektivet om å ta hele landet i bruk. Listen over virkemidler er lang: Bedre ordninger for boligfinansiering i distriktene, skatteregler som avdemper konsekvenser av avstand, billigere reiser, flytting av arbeidsplasser, bredbånd og mobildekning, gode velferdstjenester og sterke lokalmiljø og et velfungerende lokaldemokrati er eksempler på noen tiltak. I tillegg må vi få med oss privat næringsliv til å ta i bruk teknologi for å sikre arbeidsplasser for folk i hele landet.

Det er ingen tvil om at det pågår en kamp om ressurser, makt og penger mellom by og land i Norge. Fordeling av ressurser mellom ulike deler av landet er en del av den prioriteringen som gjøres på Stortinget både i budsjettprosessen og i andre saker for eksempel ved lokalisering av statlige arbeidsplasser. Skal vi bruke millioner på å senke prisen på et månedskort i Oslo med en hundrelapp eller skal vi bruke pengene på å gjøre flyreiser i Nord-Norge billigere.

Kampen for å ta hele landet i bruk blir ofte fremstilt som en kamp mellom den ytterste bygda mot den største byen. Det blir for snevert. Skal vi lykkes med en positiv utvikling i hele landet så må vi greie å ha en balansert utvikling også mellom byene rundt om i landet og hovedstaden.

Kampen for å utvikle hele landet er en kamp mot de som vil gjøre Oslo størst mulig, men det er en kamp sammen med de i Oslo som vil ha en best mulig by. I et vidstrakt land med noe i underkant av 5,5 millioner innbyggere tåler vi godt at hovedstaden ikke er en millionby. Oslos viktigste oppgave er å være en god hovedstad både for de som bor her og for folk i hele Norge.

Det er min påstand at jo større Oslo blir jo større blir forskjellene mellom folk og deler av byen. Det er derfor helt avgjørende viktig å få tatt et oppgjør med en tenkning om at mest mulig vekst, flest mulig folk og arbeidsplasser er et gode for Oslo. Oslos befolkning bør gå fremst i demonstrasjonstoget for å ta hele landet i bruk og for å bremse veksten i Oslo.

De fleste i Norge er glade i hovedstaden sin. Vi setter pris på bygg som slottet, Holmenkollen, stortinget og operaen. Vi er til og med villig til å innrømme at nasjonalmuseet til 6 milliarder kroner er blitt et flott og viktig bygg. Det gjelder enten man har reist til nasjonalmuseet og betalt 78 kroner for en bussbillett eller man har betalt 6000 kroner for en flybillett.

Det er Oslo som vokser og som suger til seg kapital og folk. Da må politikken brukes i motsatt retning for å skape balanse i utviklingen. Norge trenger hovedstaden sin, men i like stor grad trenger hovedstaden landet sitt. Politikken som har vært ført de senere årene har i alt for liten grad tatt dette premisset inn over seg.