Endringsmotstand og kortsynt distriktspolitikk smadrer nordnorsk forstand i forsvarsdebatten, slik stridsvogner smadres av presisjonsild i Ukraina.

To eksempler belyser problemet:

Toralf Heimdal, ordfører i Bardu og leder i Midt-Tromsrådet, vil ha nye stridsvogner og relatert industriell virksomhet. Vinner han frem, vil Forsvaret bruke 19-20 milliarder på stridsvogner som i norsk geografi og terreng og med våre avstander knapt vil klare å gripe nevneverdig inn i moderne strid. De vil så godt som alltid komme for sent frem dit avgjørelsen faller. I den grad de vil klare å gripe inn, vil de bli smadret av presisjonsild slik stridsvogner blir i Ukraina.

Eventuell industrietablering vil komme på et felt der internasjonale konserner dominerer et marked som blir stadig trangere fordi stridsvognenes tid nærmer seg slutten. Det er for lengst stor overetablering.

Knapper og glansbilder

Heimdal har besøkt stridsvognindustriene. Deres fagre løfter kan vel resultere i litt knapper og glansbilder til Bardu kommune, men lite eller intet av fremtidens teknologi. Fortalte tyske Krauss-Maffei Wegmann at de går for fullt i et storstilt samarbeid med franske Nexter for å erstatte stridsvogner med fremtidens teknologi? Og hva sa sørkoreanske Hyundai Rotem om sine fremtidsplaner?

Helikoptre

Bengt-Magne Luneng, ordfører i Målselv, støttet av den vanligvis realistiske Einar Sørensen, prøver å piske liv i den døde hesten NH90. Vi kan kanskje få NH90 i luften igjen i noen timer av og til, men hvor har man tenkt å hente pengene til de svimlende driftsutgiftene? Andre vil satse amerikansk fordi de står med den ene foten i det amerikanske miljøet. Det er riktig at USA opererer store antall Sea Hawk og Black Hawk, og at dette er fine helikoptre, men stadig flere av dem befinner seg jo i og rundt Sør-Kinahavet.

Det er ikke US Navy men britenes Royal Navy som opererer klart mest og oftest med maritime helikoptre i nordlige farvann, og blant våre allierte er britenes taktiske helikoptre helt dominerende i Nord-Norge. Det er der den klart største synergieffekten ligger, ikke minst driftsmessig.

Og det er ganske underlig å se hvordan nordnorske ordførere og andre politikere, industriinteresser og forsvarsvenner klarer å overse at vår eneste mulighet til å bygge opp tilstrekkelig tyngde på helikoptersektoren til å berettige krav om etablering av teknisk støtte i nord, ligger hos italiensk-britiske Leonardo (som tidligere het AgustaWestland). Det er jo Leonardo som allerede leverer redningshelikoptre og politihelikoptre.

Og så har vi Svalbard. Det er tvingende nødvendig med helikopterkapasitet til å operere taktisk på Svalbard fra fastlandet, og her mangler Sea Hawk og Black Hawk rekkevidde.

Vis lokalt lederskap!

Stridsvognene kjører inn i solnedgangen. Polen satser stort, men landet har helt annerledes terreng og geografi; og internasjonale observatører mener de satser feil. Ukrainerne ønsker seg stridsvogner men det er i et kortsiktig perspektiv på noen måneder. Og tross ukrainsk terreng og geografi lignende Polen, bør vel alle ha fått med seg at ukrainerne har mer HIMARS langtrekkende presisjonsild flere droner og mer luftvern øverst på prioriteringslisten, langt foran stridsvogner.

Norsk ønsketenkning bunner i at en omlegging til langtrekkende presisjonsild, droner, helikoptermobile styrker og mye mer luftvern vil innebære en smertefull nedbygging av pansermiljøet. Ordførere og andre politikere, ikke minst den påtagelig passive Nord-Norgebenken på Stortinget, må se sitt ansvar. Vi lever i en kombinasjon av krig og etterdønningene av åtte håpløse år med Høyre i Forsvarsdepartementet. Se fremover, Nord-Norge!