Etter tre runder med diplomati i Brüssel, Geneve og Wien sist uke, erklærte den russiske viseutenriksminister, Sergej Rjabkov at ingenting var oppnådd; det var en «dead end», og ikke noe poeng i å fortsette samtalene. Jeg tror dette er en del av Putins plan fra dag én. I fjor sommer hadde Russland ca 200.000 soldater i Hviterussland under en øvelse med hviterussiske styrker.

De russiske troppene ble stående etter øvelsen og en del av dem ble etter hvert forflyttet til de posisjoner de har hatt den siste tiden nord, øst og syd for Ukraina. Men en del av planen er nok å gå videre med cyberangrep og fordekte operasjoner i Donbassregionen etter at en tilsynelatende diplomatisk runde ikke ga resultater. Det første har allerede skjedd ved hacking av ukrainske offisielle hjemmesider. Truende språkbruk om at man kan vente seg det verste ligger igjen etter innbruddet. Og på ettermiddagen fredag 14.1 melder CNN at det kan se ut som russerne forbereder et angrep på egne styrker eller separatister i Øst-Ukraina, som vi må anta er for å kunne gi Putin et påskudd til å la egne styrker gå inn i Donbassregionen for å «redde» den russiske del av befolkningen der.

Putin har valgt å spille på Russlands historie som stormakt for å stimulere patriotiske følelser i befolkningen, og går så langt som til å skape forestillinger om at Russland som stat har et historisk betinget ansvar for å hegne om den russiske, ja, faktisk den slaviske sivilisasjon og den kristen-ortodokse religion og tro. Til å være president for en nasjon med en økonomi litt større enn den spanske og en krympende demografisk struktur, er det ganske drøyt. Når TV-overføringer viser Putin komme slentrende med lett armsving gjennom fem meter høye gullbelagte dører i Kremls regjeringslokaler, åpnet av soldater i uniformer fra tsartiden, tenker jeg på en anmeldelse av et teaterstykke jeg leste for lenge siden; forestillingen ble beskrevet som et sted mellom det patetisk ekte og det teatralsk forlorne.

Putins popularitet har vært synkende flere år på rad, og Russland-kjennere her hjemme og internasjonalt peker på at det er murring blant oligarker og topper i sikkerhetsstyrkene (FSB). Opptøyer og kuppforsøk er noe Putin søker å unngå, og det synes å være kun penger og materielle ytelser som kan dempe denne trusselen. Å spille på patriotiske følelser har til sammenlikning en ganske grunn effekt, med unntak for eldre folk i landlige strøk som ikke er på sosiale medier.

En av våre beste Russland-kjennere er seniorforsker Julie Wilhelmsen ved Norsk utenrikspolitiske institutt, og hun uttalte 11. januar til «High North News»: “If the outcome (of diplomacy) is that one cannot agree on a de-escalation, and tension between Russia and NATO increases, this will spill over into the High North”, og videre “Then, we will see even more of what we have seen until now following the war in Ukraine in 2014. Against all assumptions, tension then spread from Ukraine to the High North and is the reason why there is a new pattern of exercises and strong military positioning in the High North”.

Det blir en spesiell utfordring for norske myndigheter å håndtere dette. Heldigvis har vi en god historikk med norsk-russiske relasjoner og samarbeid i Barentshavet, Polhavet og på Svalbard. Kontinentalsokkel og delelinje er avklart, samt økonomiske soner. Norge avstår fra aktiviteter til sjøs, på land og i luften som kan virke irriterende på russerne, men får ikke alltid gjennomslag når NATOs stormakter som USA og UK gjennomfører sine seilinger og flygninger tett opp mot Russlands strategiske baser på Kolahalvøya.

Det har skjedd en sørgelig nedtur i forholdet mellom NATO og Russland i løpet av de siste ti årene. Da NATO arbeidet med sitt strategiske konsept som ble vedtatt i 2010, ble Russland omtalt som en strategisk samarbeidspartner. Så sent som i 2012 snakket partene om etablering av et NATO-russisk «Joint Planning Operations Centre» med formål å oppdage og skyte ned eventuelle ballistiske raketter fra Iran eller Nord-Korea. Det stoppet opp da republikanerne i den amerikanske Kongressen opponerte mot president Barak Obamas linje, og Putin bestemte seg for å hevde at NATOs rakettskjold (BMD) også er rettet mot Russlands kjernefysiske annenslagsevne.

Putin er et rendyrket maktmenneske, og slike maktmennesker forstår kun maktens språk; de viker som regel unna når den makten de står overfor er reell og kan bli ødeleggende for dem selv om den blir utløst. Konfrontasjonen med Putin og hans spill kunne imidlertid vært benyttet av NATOs ledere til å ta et oppgjør med liknende aktører og deres aktiviteter i egne rekker, og minne om alliansens verdigrunnlag og prinsipper. De verste er Tyrkias president, Recep Tayyip Erdogan og Ungarns statsminister Viktor Orbán. Sistnevnte finner det for godt, mens konflikten rundt Ukraina er på sitt mest spente, å nøre oppunder en annen konflikt i naboskapet mot Russland, hvor en bosnisk-serbisk leder bryter med den skjøre statsdannelsen i Bosnia-Hercegovina. Et NATO-lands statsminister kaster brennende fyrstikker inn i et knusktørt spenningsfelt mellom kroater, serbere og bosniaker.

Ikke et ord er kommet om dette fra generalsekretæren i NATO, i hvert fall ikke utad. Snarere har Jens Stoltenberg vært overstrømmende hyggelig og inviterende overfor ikke-medlemslandet Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj, lederen for en kvasidemokratisk statsdannelse, som riktignok har søkt om medlemskap i alliansen, men som etter alle solemerker har en lang vei å gå for å kunne innfri de krav som NATO setter for å godta medlemskap. Verdier og prinsipper står å lese på NATOs hjemmesider.

Stoltenberg kunne heller benyttet anledningen til å minne om alliansens kjerneverdier, trukket frem Minsk 2-avtalen av 2015 og skissert mulighetene for hva man kan gjøre for å følge opp intensjonene i avtalen. Begge parter har forsømt seg grovt i så måte. Med mange millioner innbyggere i Donbassregionen som ser seg som russere burde det etter manges mening vært naturlig å utrede en grad av selvstyre innenfor føderalstaten Ukraina. Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) har hatt store problemer i overvåkningen av demarkasjonslinjen og avtalens påbud til partene på begge sider, men trenger åpenbart større ressurser og et kraftigere mandat.

Hvorfor FNs sikkerhetsråd ikke er innkalt og forsøk gjort for å finne grunnlag for et FN-mandat med fredsbyggende oppgaver i denne regionen, er også noe jeg undres over. Om man ikke gjør det fordi Russland og Kina antas å komme med sine veto, er ikke det et holdbart argument, for da ville disse autoritært styrte stater vise sine sanne ansikter, med de belastninger det vil påføre dem i det internasjonale samfunn.

Putins mål er å sitte på maktens trone i Kreml frem til 2036, og derfor vil han fortsette sitt spill etter en plan som ikke utløser for store motkrefter. For Putin ser nok frem til mange år som «tsar» og deretter et luksuriøst liv i et palass ved Svartehavet.