Gå til sidens hovedinnhold

Oppgjøret vi bør ta

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

AUF ønsker et oppgjør med Anders Behring Breiviks tankegods. Det er på tide. Spørsmålet er hvorfor det måtte gå 10 år før kravet kom. Eller sagt på en annen måte: hvor ble det av vårt kollektive raseri og oppgjør etter det politiske attentatet 22. juli 2011?

Det sies at en fjerdedel av oss kjenner personer eller familier som ble rammet av terrorangrepene på Utøya og i regjeringskvartalet. Det er med andre ord svært mange som er berørt. Som journalist i Nordlys ble jeg sendt ut for å dekke begravelser og minnestunder. Mange av ofrene var barn, talentfulle unge som snart skulle begynt på voksenlivet. Foreldre, søsken og slekt, ja hele lokalsamfunn var i stor sorg.

Blant dem som reddet livet, var det flere som fikk livsvarige skader. Den kollektive sorgen og traumene var sterkt følbare i dagene og ukene etter den grusomme forbrytelsen.

Selv kjente jeg tidvis på et voldsomt sinne. Mot gjerningsmannen og alle hans forkvaklede teorier. For dette var politiske drap, og det skjedde i Norge. Men hvor ble det av de sterke, negative reaksjonene på massedrapene? Hvor ble det av raseriet?

Vi viste vår avsky ved å gå i rosetog. Aldri har vi vel stilt så kollektivt opp som nasjon. Vi la ned blomster, sang «Til ungdommen», og gråt. Vi møtte massemorderen med en pasifistisk linje, vi ville vise at han og tankegodset hans aldri skulle vinne. Statsminister Jens Stoltenberg sa det slik: - Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet.

Selv ikke da morderen stilte i rettssalen og gjorde nazi-hilsen, ble reaksjonene veldig sterke. Vårt reaksjonsmønster har vært følelsesmessig sterkt og empatisk, men samtidig veldig dempet.

Menneskets følelsesregister er bredt, og sinne og aggresjon er helt naturlige reaksjoner når vi blir utsatt for angrep og overgrep.

I dagene etter drapene var vi en nasjon i sjokk og fortvilelse. At statsministeren frontet en pasifistisk linje var klokt. Sjokk og fortvilelse kan fort gå over i opphisselse og amper stemning i befolkningen.

Men dempet vi dermed også et senere oppgjør med politisk terror? Har vi vært i rosetog-modus siden?

Mange av ofrene fra Utøya har i årene som har gått blitt utsatt for grov sjikane fra politiske krefter som deler Anders Behring Breiviks tankegods. Utviklingen av sosiale medier har gitt høyreekstremistene større muligheter til å nå ut med sitt budskap og til å hetse i kommentarfeltene. Dette gjelder for så vidt alle former for ekstremisme, høyre eller venstre. Nettet er blitt samlingssted, også for politiske ekstreme, og arnested for planlagte terrorangrep.

AUF ønsker et oppgjør om tankegodset til 22. juli-terroristen, og det faktum at høyreekstremismen, om den ikke har vokst i omfang, så er den i alle fall mye mer synlig i dag enn for ti år tilbake.

Vi bør lytte til AUF. Et oppgjør kan bare skje via en bred, offentlig debatt om ekstremisme. Den bør vi ta. Vi skal aldri akseptere at noen blir angrepet, skadet og i verste fall drept, på grunn av at de har flagget sine politiske meninger. Det var det som skjedde på Utøya.

Og hvis vi i slike saker ikke skal lytte til dem som har vært ofre for politisk ekstremisme, hvem skal vi lytte til da?

Kommentarer til denne saken