Naturressursen for norsk oppdrett er skjermede fjordallmenninger med god vanngjennomstrømning og kald temperatur. Produksjonen startet i det små i slutten av 1960- årene som en statsstøttet aktivitet for å styrke næringsgrunnlaget i kystkommunene. Det var i den første tiden eierbegrensninger. Men denne regelen falt bort, og i dag står et fåtall store nasjonale og internasjonale konsern for det meste av produksjonen. Alle disse er privateide. Det kreves konsesjon for driften, som gis uten tidsbegrensning, og konsesjonskostnadene har så langt vært svært beskjeden.

Årsproduksjonen har vært uendret de siste årene, og er på 1,2-1,3 millioner tonn, som hovedsakelig eksporteres. Dette er enorme mengder, og til sammenlikning ligger verdens samlede årsproduksjon i alt tradisjonelt fiske (villfisk) på om lag 85 millioner tonn. Årsaken til stagnasjonen i produksjonen de siste årene har vært stans i konsesjonstildelingen som følge av problemer med lakselus. Lakselus gir høy dødelighet i merdene, og ofte dør 15–20 prosent av fisken før den blir slaktemoden. Rømning, virus, bakterier, dårlig dyrevelferd og mikset avfall bidrar til å forringe vannforekomstene og økologien, men er ikke en regulerende faktor.

Økonomien i Norge hviler i betydelig grad på den ekstravkastningen som landets naturressurser gir. Naturressursene eies av det norske folk- og hovedtyngden av grunnrenten (ressursrenten) må dermed tilfalle det norske folket. Mens ressursrenten i oppdrettsnæringen har forsvunnet til private- og skapt laksemilliardærer, har ressursrenten i vannkraftproduksjonen i all hovedsak gått til staten, kommuner og fellesskapet.

Fellesnevneren for vannkraften og oppdrettsnæringen er at de forårsaker betydelige miljøødeleggelser. Som følge av naturgitte forhold er det stor forskjell i produktiviteten mellom kraftverkene. Hovedårsakene er ulik fallhøyde og tilgang på vann, og forskjellige reguleringsmuligheter av vannet. Mens de mest profitable kraftverkene produserer strøm til godt under 5 øre per kWh, har de minst lønnsomme verkene kanskje en produksjonskostnad på over 30 øre per kWh når også investeringskostnadene tas med. Det er den store forskjellen i produktiviteten som er hovedårsaken til grunnrenten i vannkraftproduksjonen. Ressursrenten for de mest lønnsomme verkene er svært høy, mens de minst lønnsomme knapt oppnår ressursrente.

Skattlegging av vannkraftverk (NOU 2019:16) er ressursrenten anslått til 25–30 milliarder kroner i 2018, noe som utgjør 37 prosent. I tillegg kommer bedriftsskatt (selskapsskatt) på 22 prosent, eiendomsskatt, og vertskommunene for kraften har rett til billig konsesjonskraft. Alt i alt betyr dette at ressursrenten og verdiskapningen i vannkraftproduksjonen i stor grad tilfaller fellesskapet.

Til sammenlikning var ressursrenten i olje og gass 250 milliarder dette året (Greaker og Lindholt 2019. SSB. Ref. Anders Skonhoft Professor i samfunnsøkonomi).

Oppdrettsnæringen i Norge er underlagt alminnelig bedriftsskatt som for tiden er på 22 prosent. I tillegg er oppdrettsselskapene underlagt enkelte mindre avgifter og kommunal eiendomsskatt. Eiendomsskattesatsen kan variere mellom 0,2 prosent og 0,7 prosent av eiendomsskattegrunnlaget. Det er innført en produksjonsavgift som trådte i kraft 1. januar 2021. Avgiften er satt til 40 øre per kilo produsert fisk, som anslås at vil gi om lag 500 millioner kroner årlig. Inntektene fra produksjonsavgiften skal fordeles til havbrukskommunene og -fylkeskommunene.

Produksjonsavgiften blir lommeruskå regne hvis ressursrenten legges til grunn. Ressursrenta i norsk oppdrett av laks og svartelistet anadrom regnbueørret de siste 10 årene er beregnet til gjennomsnittlig14 milliarder kroner- og 20–25 milliarder årlig for de siste fem årene (Greaker og Lindholt 2021. SSB). Altså, i samme størrelsesorden som for vannkraft. Men opprinnelsen til grunnrenten er nokså forskjellig. For mens grunnrenten i vannkraft i stor grad er knyttet til ulik produktivitet i kraftverkene, har oppdretternes grunnrente sammenheng med konsesjonsreguleringen slik at nye produsenter ikke slipper til.

Reguleringen har betydd en laksepris langt over produksjonsomkostningene, selv for anleggene med svakest produktivitet. Beregninger antyder en markedspris for laks kanskje ville vært 10 kroner lavere per kilo uten regulering (Flåten og Thuy Pham 2019). For et årlig produsert kvantum på om lag 1,3 millioner tonn betyr dette godt over 10 milliarder kroner, eller om lag halvparten av grunnrenten (ref. Anders Skonhoft Professor i samfunnsøkonomi).

Det kan enkelt konkluderes med at oppdrettsnæringen raner naturen og fellesskapet til samme tid som oppdrettsnæring forringer vannforekomstene fra tilstand «god» til «dårligere» tilstand. Forurenser betaler-prinsippet er kastet ut i sjøen med lusevannet. Det er ingen ressursrente som i kraftsektoren. Dette på tross av bruken av fellesskapets fjordallmenninger. Oppdretterne har blitt rike fordi politikerne har gitt dem ressursrenten. Det er ikke lov - og det skal ikke lønne seg - å forurense og forringe vannforekomstene, men slik er ikke praksisen.

Færre og færre lakseselskaper er lokalt eid. De kjøpes opp, gjerne fra utlandet. Forurensningen skjer lokalt, men overskuddet forsvinner ut av kommunen. Halvparten av all lakseproduksjon i Norge er nå samlet i fire multinasjonale selskaper Mowi, Lerøy, SalMar og Cermac. De river seg løs fra opphavet i Norge. Mowis hovedeier er Geveran Trading, som er en del eieren John Fredriksen komplekse system for å unngå skatt. Blant andre store eiere er den amerikanske banken State Street Corporation, JP Morgan Chase, Citibank og Clearstream banking. Disse eier også mye i de andre store selskapene. Cermac eies fra Japan. Vi flagger ut fjordene våre og halvparten av utbyttet går ut av landet. Aktørene tar ikke hensyn til miljø eller økosystem