Naturressursene eies av det norske folk, og hovedtyngden av ressursrenten må dermed tilfalle det norske folket. Mens ressursrenten i oppdrettsnæringen har forsvunnet til private og skapt laksemilliardærer, har ressursrenten i vannkraftproduksjonen i all hovedsak gått til staten, kommuner og fellesskapet. Det handler om å fylle svømmebassengene i skolene, vedlikeholde skolene, vedlikeholde pleiehjem og tilrettelegge for mennesket og tjenestene der. Det handler rett og slett om romslig kommuneøkonomi for å kunne ivareta alle typer tjenester for og med innbyggerne, uansett alder.

Et mer eller mindre samlet politikerkorps påstår at oppdrettsnæringen betaler nok. Tull og tøys! Oppdrettsnæringen i Norge er underlagt alminnelig bedriftsskatt, som for tiden er på 22 prosent. I tillegg betaler oppdrettsselskapene kun mindre avgifter- og kommunal eiendomsskatt. Eiendomsskattesatsen kan variere mellom 0,2 prosent og 0,7 prosent av eiendomsskattegrunnlaget.

Det er nylig innført en produksjonsavgift, som trådte i kraft 1. januar 2021, avgiften er satt til 40 øre per kilo produsert fisk, som anslås at vil gi om lag 500 millioner kroner årlig. Inntektene fra produksjonsavgiften skal fordeles til havbrukskommunene og -fylkeskommunene.

Havbruksfondet blir for lommerusk å regne, hvis ressursrenten legges til grunn. Ressursrenta i norsk oppdrett av laks og svartelistet anadrom regnbueørret de siste 10 årene er beregnet til gjennomsnittlig 14 milliarder kroner og 20-25 milliarder årlig for de siste fem årene (Greaker og Lindholt 2021. SSB).

Altså, i samme størrelsesorden som for vannkraft, men opprinnelsen til ressursrenten er nokså forskjellig. For mens ressursrenten i vannkraft i stor grad er knyttet til ulik produktivitet i kraftverkene, har oppdretternes ressursrente sammenheng med konsesjonsreguleringen, slik at nye produsenter ikke slipper til.

Reguleringen har betydd en laksepris langt over produksjonsomkostningene, selv for anleggene med svakest produktivitet. Beregninger antyder en markedspris for laks kanskje ville vært 10 kroner lavere per kilo uten regulering (Flåten og Thuy Pham 2019). For et årlig produsert kvantum på om lag 1,3 millioner tonn betyr dette godt over 10 milliarder kroner, eller om lag halvparten av ressursrenten.

Det kan enkelt konkluderes med at oppdrettsnæringen raner naturen og fellesskapet samtidig som den forurenser vannforekomstene, fortrenger kystfiskere og bryter vanndirektivets retningsvalg og krav. Forurenser betaler-prinsippet er kastet over bord sammen med bærekraften, og det på tross av bruken av fellesskapets fjordallmenninger.

Oppdrettsnæringen er ikke alene, jeg vil rette en pekefinger mot vindkraftparkene til lands og til havs, også her slår ressursrenten til.