Rune Birger Nilsen i Norges miljøvernforbund hevder i et innlegg 4. november 2020 at oppdretts-næringen ikke forvaltes på en bærekraftig måte. Dette begrunnes med henvisning til en generell påstand om avvik og forhold som ikke samsvarer med kravene om bærekraftig forvaltning og en tiltro til enkle løsninger.

Avvik og uheldige hendelser skjer på de fleste områder i dagens samfunn, også i oppdrettsnæringen. Å bruke slike hendelser som et utgangspunkt for å påstå at forvaltningen ikke er bærekraftig er en logisk feilslutning. Jeg skal forsøke å synliggjøre dette med utgangspunkt i de spørsmålene som Nilsen reiser om forholdet mellom akvakulturforvaltning og vanndirektivet/vannforskriften*.

Akvakultur skal etableres, drives og avvikles på en miljømessig forsvarlig måte ifølge akvakulturloven. Produksjonen må ikke på noe tidspunkt føre til vesentlig negative effekter på miljøet. Påvirkningen på økosystemet vurderes ut fra den samlede belastningen som produksjonen innebærer. Dersom kunnskap ikke foreligger, må kunnskapen fremskaffes. Dersom kunnskapen ikke fremskaffes, vil eventuelle vedtak være ulovlig alene på grunn av dette iht. føre-var-prinsippet i naturmangfoldloven.

Vannforskriften stiller også krav til utredning. Forvaltningen er pålagt å sikre økosystemene og vannkvaliteten i alt vann, inklusive sjøvann i kystnære farvann, slik at vannkvaliteten ikke forringes og økes der den ikke er god nok. De samme krav gjeler i forhold til plan- og bygningsloven og i kommunenes arbeid med å legge til rette for nye arealer til akvakultur. Her må kommunene og fylkeskommunen med utgangspunkt i et økosystembasert perspektiv vurdere hvilken virkning foreslåtte tiltak vil ha på vannmiljøet.

En detaljert gjennomgang av hva som ligger i dette vil sprenge rammene for dette svaret. Derfor begrenser jeg meg til å si at vannforskriftens formål er å sikre et godt vannmiljø og at for å oppnå dette utarbeides det vannforvaltningsplaner som karakteriser og klassifiserer alt vann i hvert vannområde og på hver vannforekomst. Det lages overvåkningsplan for vannkvaliteten og det vedtas tiltaksprogram der det foreslås tiltak for ivaretakelse og restaurering for den enkelte vannforekomst der dette er påkrevd.

Påvirkning av miljøkvaliteter i vann er et viktig tema i mange plan- og akvakulturforvaltningssaker. Og vannforskriften setter klare føringer på hva fylkeskommunen, kommunen og andre kan gjøre i forhold til vannmiljøet. Generellt gir det klare begrensninger på hvilke tiltak en kan åpne opp for i vannfore-komster med dårlig vannkvalitet og der foreslåtte tiltak vil kunne medføre redusert vannkvalitet. Fylkeskommuner og kommuner kan med hjemmel i vannforskriften sette strenge planbestemmelser i forhold til vannkvalitet. Det mest kjente eksempel på dette er kystsoneplanen i Osterøy kommune der det ble vedtatt en bestemmelse om at oppdrettsanlegg i et område skal ha «minimalt til ingen utslipp av organiske partikler». Dette med henvisning til at det aktuelle området, Sørfjorden, hadde etter vannforskriftens kvalitetsmål, et dårlig vannmiljø på grunn av lavt oksygennivå. Planbestemmelsen ble dermed begrunnet i vanndirektivets karakteristikk av vannforekomsten som i «dårlig tilstand» og at ytterligere utslipp av organisk materiale ville utgjøre fare for lavere vannkvalitet. Hvis tiltak i en vannforekomst ikke truer tilstanden i vannforekomsten faller hjemmelen for en slik bestemmelse bort.

Videre kan det også være hensiktsmessig å klargjøre unntaket fra miljømålet som en finner i vannforskriftens §12. Vilkårene for å gjøre unntak er:

Samfunnsnytten av de nye inngrepene eller aktivitetene er større enn tapet av miljøkvalitet,det ikke fins alternative løsninger som er vesentlig bedre for miljøet, ogalle avbøtende tiltak som er praktisk gjennomførbare, skal settes inn for å begrense skadeomfanget.

I vår region brukes slike unntaksbestemmelser i stor grad til å tillate regulering knyttet til vannkraft, havner og veier der dette påvirker vannmiljø på en negativ måte. Det er verdt å merke seg at produksjon av fornybar kraft, vannkraft, er den historisk største trusselen og påvirkningsfaktoren knyttet til ville laksebestander.

Både plan- og bygningsloven og akvakulturloven gir klare begrensninger i forhold til kommunenes og fylkeskommunenes hjemmel og mulighet til å sette konkrete og spesifikke krav til valg av teknologi, for eksempel krav om lukket anlegg. Hvis en leser slike unntak og begrensninger i lovverket som et bevis på at forvaltningen dermed unnlater å legge til rette for en bærekraftig utvikling så går man inn i et blindspor. Disse er nettopp kommet på plass for at forvaltningen får mulighet for å legge til rette for en bærekraftig samfunnsutvikling. I korte trekk handler dette om å balansere hensynet mellom miljøet og at folk skal leve og bo i et område som vårt.

I lys av denne forståelsen faller din enkle løsning om krav til lukkede anlegg på sin egen urimelighet. De ulike teknologier som i dag utprøves befinner seg fortsatt i en eksperimentell fase og har en lang vei å gå før de kan benyttes i industriell skala. Det er heller ingen sikkerhet for at de vil representere en reell løsning på dagens utfordringer knyttet til bla. lus og rømming. Det er derfor mye arbeid som fortsatt gjenstår før en kan konkludere med at dette er et spor som vil føre oss i en mer bærekraftig retning.

Det er også viktig å erkjenne at det pågår et omfattende utviklingsarbeid på dette området og der lukkede anlegg bare er et av flere spor som utforskes ut fra ambisjonen om å legge til rette for en mer bærekraftig oppdrettsnæring. Det vil derfor være i strid med arbeidet for en bærekraftig samfunnsutvikling å begrense seg til en mulig løsning, siden løsningen og veien mot en mer bærekraftig fremtid vil ligge i samspillet mellom en rekke større og mindre tiltak. Derfor vil en bærekraftig forvaltning være tjent med at fokuset rettes mot at næringen benytter seg av den best mulige teknologien (BMT). Det betyr at teknologien skal være industrielt mulig å bruke, både teknisk og økonomisk, og at teknologien er tilgjengelig, og ikke kun befinner seg på et eksperimentelt stadium.

Et krav om BMT har både kommunene og fylkeskommunen hjemmel til å sette med utgangspunkt i både akvakulturloven og plan- og bygningsloven. Jeg tror også dette vil være en viktig og riktig tilnærming i forhold til de utfordringer vi står ovenfor. Til slutt vil jeg bare si at jeg tror vi i bunn og grunn er enige om mål og ambisjonene for en bærekraftig utvikling, men at vi med vår løsning og tilnærming kommer raskere og nærmere målet. Et mer bærekraftig samfunn!

Til de spørsmålene som stilles avslutningsvis i Nilsens innlegg, så er svaret på om oppdrett er forenelig med vannforskriften, ja. Spørsmålet om hvorvidt vannforskriften samsvarer med vanndirektivet – er besvart av Stortinget gjennom vedtak av vannforskriften.

* Vannforskriften (Forskrift om rammer for vannforvaltningen, fastsatt ved kgl.res. 15. desember 2006) er den norske implementeringen av EUs rammedirektiv for vann, også kalt «Vanndirektivet».