Vi nordmenn er lært opp til å tenke på at Norge er et lite land der ting vanligvis skjer etter boka. Vi regner det som selvsagt at vitenskapen skal være objektiv og fri. Vi tror at politikerne opptrer nøytralt og ansvarlig, har øye for helheten- og ikke jobber på vegne av pengesterke særinteresser. Men de norske styresmakter, forvaltningen, forskning og politikk glemmer, eller bevist utelater rollefordelingen. Det er rett og slett bygd opp et system som skader demokratiet, sterkt vridd i lakseindustriens favør. Forfatterne Simen Sætre og Kjetil Østli peker på dette og mye mer i sin nye bok «Den nye fisken».

Mange aktører mottar sin lønn fra fellesskapet, men virker kun som et tannhjul i et samkjørt maskineri- og arbeider for å verne og fremme oppdrettsindustrien. Lakselobbyen sitter som regel godt plassert i de fora som avgjør hva slags prosjekt som skal få støtte, også i Forskningsrådet. Det handler om styrt oppdragsforskning, som næringen betaler eller bestiller. Hele institusjoner er avhengige av bransjens godvilje. Slik praksis oppmuntrer ikke til fri og selvstendig forskning, snarere agendastyrt. Jeg leser om ærlige forskere som med sin sannhetsbeskrivelse blir skremt til taushet og blir fryst ut, eller miste jobben sin.

Økonomien i Norge hviler i betydelig grad på den ekstravkastningen som landets naturressurser gir. Naturressursene eies av det norske folk- og hovedtyngden av grunnrenten (ressursrenten) må dermed tilfalle det norske folket. Mens grunnrenten i oppdrettsnæringen har forsvunnet til private- og skapt mange laksemilliardærer, har ressursrenten i vannkraftproduksjonen i all hovedsak gått til staten, kommuner og fellesskapet. Skattlegging av vannkraftverk (NOU 2019:16) er ressursrenten anslått til 25-30 milliarder kroner i 2018. Til sammenligning var ressursrenten i olje og gass 250 milliarder dette året (Greaker og Lindholt 2019. SSB). Ressursrenta i norsk oppdrett av laks og sjøørret de siste 10 årene er beregnet til gjennomsnittlig 14 milliarder kroner- og over 20 milliarder for de siste fem årene (Greaker og Lindholt 2021.SSB). Fellesskapet ranes til samme tid som miljøet forurenses av oppdrettsnæringen. Oppdretterne har blitt rike fordi politikerne har gitt dem ressursrenten! Mange i næringen nyter godt av milliardene, Frøya kan nå kalles milliardær øya med sine 6 milliardærer fordelt på 5000 innbyggere, så kommer millionærene i tillegg, alt bygget opp rundt SalMar. Den pengesterke oppdrettsnæringen slår tilbake alle forsøk på skattelegging eller andre krumspring som næringen ikke liker å bli påtvunget, selv politikere blir satt på plass av oppdrettsmakten.

I underkant av 9000 personer jobber med havbruk i Norge, ifølge Fiskeridirektoratet. Hvor mange som er arbeidsinnvandrere, vet ingen, det føres ikke statistikk. Forskere ved Nofima mener at de fleste ansatte på slakterier og lakseforedling er utlendinger. Vikarbyråer henter østeuropeere til Norge for å jobbe med laks. Færre og færre lakseselskaper er lokalt eid. De kjøpes opp, gjerne fra utlandet. Forurensningen skjer lokalt, men overskuddet forsvinner ut av kommunen. Halvparten av all lakseproduksjon i Norge er nå samlet i fire multinasjonale selskaper Mowi, Lerøy, SalMar og Cermac. De river seg løs fra opphavet i Norge. Mowis hovedeier er Geveran Trading, som er en del eieren John Fredriksen komplekse system for å unngå skatt. Blant andre store eiere er den amerikanske banken State Street Corporation, JP Morgan Chase, Citibank og Clearstream banking. Disse eier også mye i de andre store selskapene. Cermac eies fra Japan. Vi flagger ut fjordene våre og halvparten av utbyttet går ut av landet. Aktørene tar ikke hensyn til miljøet, økosystemet eller dyrenes velferd- og kanskje folks helse.

Lakselusen er forsøkt bekjempet i 50 år med flere typer kjemiske midler og cocktails. Nå forsøkes mekaniske og termiske avlusningsmetoder- og bruk av leppefisk. Milliarder av kroner og hundrevis av forskere er i sving for å bekjempe den alt mer resistente lakselusen. Lakselus, skottelus, virus, bakterier, mikset kloakkutslipp, plastavfall og fosfor tap. Listen er meget lang og overveldende. Lakselusen er det mest undersøkte dyret i verden, men den lar seg ikke knekke. Situasjonen er ute av kontroll. Over 20 prosent oppdrettslaks dør årlig, noe som utgjør over 50 millioner dyr. Leppefisken har blitt en forbruksartikkel som helles ut i merdene i økende antall. Den korte oppholdstiden i merdene er helvete, 50 millioner leppefisk dør årlig etter et kort liv full av stress og sykdom.

Oppdrettsnæringens talspersoner og politikere snakker om biomasse når det i realiteten er snakk om dyr og kritikkverdig dyrevelferd. Produksjonen skal femdobles og husdyret oppdrettslaksen er blitt gjenstand for modifiseringer for å vokse enda raskere og bli fetere og lekrere med tilsatt rødfarge i fiskekjøttet. Det lekes med gener, kromosomer og fòrtilsetninger. Oppdrettslaksen fremstår som noe fremmed for de naturlige omgivelser. Hva slags fisk er dette blitt? Har du hørt om mopsehode, papegøyenebb, hakaslepp eller screamer? Det ble resultatet etter forsøket med triploid (sterilisert) laks.

Laksefòrets pellets er basert på overfiske. I fòret finnes det blant annet øyepål og tobis der fisket har kollapset. Fiske på lodde er stanset. Kolmule er overfisket. Ansjoveta er overbeskattet. Sild og makrell som går til fòr kunne vært brukt som mat til mennesker. Kosten til oppdrettslaksen består også av soya fra nedhogget og nedbrent regnskog i Amazonas.

Oppdrett i åpne merder i sjø bryter med blant annet med Vanndirektivet, Forurensningsloven og Dyrevelferdsloven med forskrifter. Lukkede oppdrettsanlegg er ikke problemfritt, men de fleste miljøutfordringene blir løst med slik teknologi. Ved plassering nær markedet «farm to fork» blir også CO2 avtrykket mindre, men fòrproblemet må allikevel løses. Så kanskje det blir ordning på ressursrenta også.