Er det en næring som kunne trengt massevis med goodwill, så er det oppdrettsnæringa. I stedet gjør eierne nå hva de kan for å senke omdømmet ytterligere.

Den ene dagen permitteres hundrevis av ansatte langs kysten på grunn av regjeringens planlagte grunnrenteskatt. Dagen etter følger nyhetsmeldinger om nytt milliardoverskudd for næringa, og om lakse-rikinger som av skattemessige årsaker flytter fra Norge.

Syting fra milliardærer i Sveits, i kombinasjon med det faktum at velferdsstaten må trå til for at permitterte arbeidere skal få lønning til jul, er så umusikalsk, at man kunne blitt fristet til å be regjeringen hastebehandle grunnrenteskatten, om det hadde gått an.

Les også

De store oppdrettsselskapene hyler i kor, når de ikke får det som de vil.

Etter år med skandaler, negativ omtale og kritikk som fortsatt ikke har stilnet, burde det vært en stadig prioritert oppgave for oppdrettsnæringa å jobbe med omdømmet. For historisk har det vært mye bråk og motstand mot de mange laksemerdene som har poppet opp langs kysten.

Bruk av antibiotika, avlusningsmiddel, kjemikalier og laks på rømmen, har gitt et tvilsomt rykte. Når oppdretterne også har hatt for vane å etablere lakse-merdene på de beste fiskeplassene for vill fangst, har ikke populariteten akkurat økt.

Rett skal være rett, næringa har jobbet hardt for å bli kvitt miljøgifter og antibiotika i produksjonen, både på eget initiativ og i takt med myndighetenes forbud og påbud. Den har også utviklet og etablert hypermoderne produksjonsanlegg og virksomheten fremstår i dag som høyteknologisk og avansert.

Les også

Lakseeierne vil beholde superinntektene for seg selv

Men et renomme det tar år å bygge opp, kan raskt rives ned. Når styrtrike eiere nå har gått for grådighetens strategi, blir det jevnt over dårlig mottatt i et samfunn som det norske. For de fleste av oss forstår, og aksepterer, vilkårene for det store spleiselaget som heter Norge. Det innebærer at alle betaler skatt og at de som har mest, skal betale mest

Personlig kunne vi vel alle tenkt oss å bestemme skattenivået selv, men vi har godtatt at i et representativt demokrati velger vi politikere til å stake ut kursen. Liker vi ikke retningen, kan vi bidra til å justere den hvert fjerde år.

Grunnrenteskatt for oppdrettsnæringa er ikke noe nytt tema, så regjeringens framlegg kan umulig komme som en overraskelse. Regjeringen Solberg hadde også en utredning av saken, men den greide næringa å stanse, ved å mobilisere ordførere og lokalpolitikere langs kysten til kamp.

Det gjør den nå også, og hva annet kan politikere i Skjervøy eller andre steder som rammes gjøre, enn å gå imot forslaget? Det har jo allerede ført til omfattende permitteringer.

Det er ikke urimelig at man betaler fellesskapet leie for bruk av arealer, også til havs. Det er heller ikke mer enn rett og rimelig at vertskommunene får sin solide andel av grunnrenteskatten.

Men regjeringens kommunikasjon i sakens anledning har vært dårlig. Og deler av forslaget, blant annet normprisen som det strides om, virker ikke ferdig vurdert. Dette har man imidlertid anledning til å endre på, hvilket finansministeren også har sagt.

Les også

Det virker som det er glemt at adelskapet ble avskaffet i 1814

Norsk oppdrettsnæring er verdensledende, og omsetning og eksport har hatt en eventyrlig vekst. Det er en viktig kystnæring, som har gitt aktivitet og framtidshåp i mange kommuner. Lokalsamfunn som tidligere slet med fraflytting og forgubbing, preges nå av vekst og velferd.

I en verden hvor det stadig blir flere munner å mette, er matproduksjon særdeles framtidsrettet virksomhet. At vi kan høste av den blå åkeren er et av Norges fremste fortrinn, når olje og gass fases ut.

Og bare for å gjenta det som synes glemt i denne saken: den blå åkeren er vårt felles eie. Skal man bruke den, må man betale leie. Det gjelder også sutrete mangemilliardærer.