Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det er ikke vanskelig for lakseoppdrettere å fremprovosere argumenter for å unngå eller utsette grunnrente. Dette kan de gjøre ved umiddelbart å prise inn «usikkerhet» knyttet til en forventet «skatt/leie» på regningen til kundene.
La oss ta et tenkt tilfelle der en kunde har kjøpt laks for 90 kroner kiloen. Tenk deg videre at kostnaden med å produsere er 50. Marginen blir da 40 kroner per kilo. Om myndighetene vil ha 10 kroner per kilo i grunnrente, prøver produsenten å prise inn dette som en ekstra «kostnad» til forbrukeren. Med andre ord vil oppdretteren selge laksen for 100 for å kunne opprettholde marginen på 40. At kunden da tenker seg to ganger om for å inngå en kontrakt forstår jeg godt. Spesielt dersom de i tillegg forventer at prisen på laks i avtaleperioden vil gå ned kanskje på grunn av trange tider.
Når norske produsenter setter opp prisene kan internasjonale kundene velge kvalitet på øverste hylle. Da kan det god være at kunden velger nisjeprodukter fra Tasmania (Asia) eller Skottland (Europa) på kort sikt. Men disse produksjonslandene har svært begrenset kapasitet. De klarer ikke å produsere tilstrekkelige volumer på lang sikt.
Det er og har vært stor usikkerhet i priser og produksjonskostnader på laks i alle år. Dette er vanlig i alle bioproduserende næringer. I tillegg til klimautfordringer, tilgang på arbeidskraft, gjødselpriser, fraktpriser og valutakurser, kan også spekulanter i råvaremarkedene påføre kunder betydelig prisvekst.
Lakseprofitt til begjær og besvær
Et konkret eksempel på det siste (børshandel) er prisveksten på kaffe det siste årene. Noen ganger jubler produsentene, andre ganger skriker de. Vi skal ikke langt tilbake i tid før en fisker fikk 10-15 kroner per kilo torsk. I dag kan de i gledesrus få tre ganger mer. De som elsker torsk, må betale en pris i supermarkedene som svir i matbudsjettet. Det er ikke uvanlig at prisen på laks i løpet av ett år varierer med mange 10-kroninger per kilo på ukebasis. Men bak disse tallene ligger det selvsagt også mange ulike produktvarianter og kvaliteter.
Å produsere, distribuere og selge laks er forbundet med ulike former for risiko. Laksenæringen har opp gjennom tiden vært gjennom perioder hvor den «politiske risikoen» har vært merkbar. Den første store smellen kom da norsk laks på grunn av sin suksess fikk straffetoll i det amerikanske markedet i 1991. Den gangen var de amerikanske lobbyistene dyktigere enn de norske. Det tok 20 år før denne saken ble løst og norsk lakseeksport igjen ble lønnsom i USA.
I nyere tid har laksenæringen møtt sanksjoner fra blant annet Kina og Russland. Men næringen har vært dyktig og kreative både til å finne nye markeder og utvikle de etablerte. Også den «økologiske risikoen» kan være til glede og besvær – alt etter om du er i næringen eller vil inn i den.
De store oppdrettsselskapene hyler i kor, når de ikke får det som de vil.
I Norge hadde vi på 1980-tallet Hitrasyken som førte til flere konkurser. I 2007-2009 var det et betydelig sykdomsutbrudd på lakseoppdrett i Chile (ILA-viruset). Tapene ble den gang estimert til over 10 milliarder kroner. Når slikt skjer, tar det år å gjenopprette historisk produksjon. Kanskje må nye eiere inn, nye lokaliteter opprettes, nye kunderelasjoner etableres og så tar det gjerne 2-3 år å produsere en oppdrettslaks fra egg til ferdig vare. Sykdomsutbruddet i Chile ga derimot Norge en unik mulighet til å øke prisen på norsk laks.
Det vil ta mange år å bygge vekst innen oppdrett utenfor Norges grenser, fordi det er høy biologisk risiko i konkurrentlandene våre. I tillegg er det betydelig motstand fra lokale myndigheter, befolkning og politikere.
Her vil jeg nevne to eksempler:
New Zealand er verdens største oppdretter av den mer eksklusive King Salmon (Chinook salmon). Denne næringen fikk i vinter (deres sommer) et signal om «klimaendringer». Temperaturen i havet steg, og mye av biomassen gikk tapt. På noen måneder sank aksjeverdien av det største oppdrettsselskapet (NZ King Salmon) med over 70%.
I Tasmania har de over noen 10 år etablert produksjon av atlantisk laks og ørret. Næringen produserer anslagsvis 65.000 tonn (2020) per år. I tillegg til motstand på grunn av forurensning, er de også plaget med sel. I en avisartikkel jeg nettopp leste står det at næringen i løpet av to måneder fyrte av 2400 skudd for å skremme sel bort fra merdene. Sikkert stressende for disse dyrene, jamfør diskusjonen i norske media om hvalrossen «Freya» som fant vegen til Sørlandet i sommer. For de som vil sette seg litt mer inn i oppdrettshistorien i Tasmania vil jeg henvise til Richard Flanagans bok «Toxic: the Rotting Underbelly of the Tasmanien Salmon Industry» eller omtaler av boken på nettet.
Oppdrettsnæringa skiter i egne merder
Er grunnrenten en usikker «kostnad» for oppdrettere?
I Norge er det vanlig at folk flest må betale relativt mer skatt når vi tjener mye - eller betale leie for våre varer og tjenester. Ressursrenten er gunstig og forutsigbar for oppdrettere fordi de får et betydelig grunnfradrag (cirka 67 mill), og den vil være avhengig av investeringer og lønnsomheten i bransjen. Mens mange må betale sin leie i faste priser i gode og dårlige tider, vil ikke oppdrettere betale leie om marginene svekkes (lavere pris; høyere kostander).
Det er ikke slik at de som leier bolig eller låner penger i banken får umiddelbar henstand om inntektene går ned, om de blir permittert eller arbeidsledig. Hverken banker eller utleiere leker butikk. Derfor har vi velferdsordninger. Skatt har med fordeling å gjøre. Hva om den norske stat bestemte seg for å innføre arveavgift på 30% på all arv (uten grunnfradrag) fra årsskiftet? Jeg tviler på at jeg fikk solgt huset mitt for 30% mer i dagens marked om jeg aldri så mye ønsker at våre barn skulle få sine seks millioner som kanskje huset er verdt i dag.
Når enkelte oppdrettere forsøker å provosere både politikere, arbeidere og opinionen med trusler, oppsigelser, investeringstørke og det som verre er, bør de komme med troverdige argumenter og fakta. Hvor vil de alternativt investere milliardene sine i fremtiden? Hvor får de bedre marginer og muligheter til å produsere laks enn i Norge? Er deres produksjon og prisusikkerhet større enn for en tørrfiskprodusent i Lofoten for eksempel?
Er Kyst-Norge på tur inn i en ny husmannstilværelse?
Er du i «money business» er det fritt frem for de med kapital å forrente sin kapital og kompetanse over hele verden. Det er det ikke for unge lokale «grundere» som i 2022 vil etablere seg i norsks oppdrettsnæring. Det er ikke tilstrekkelig med god kompetanse, høy arbeidsvilje og de riktige personlige forutsetningene. Disse har ikke nøkkelen til «allmenningen», akkumulert «superprofitt», gode bankforbindelser, kjennskap til politikere i sine partier for å nevne noen etableringsbarrierer. De må sloss i bransjer hvor konkurransen ikke er skjermet og hvor muligheten for å lykkes er svært liten.
Forskningen sier atbare 5-10% av grundere lykkes om de er aldri så flinke og arbeidsomme. Da hjelper det med en porsjon «god flaks», og det er det flere innen norsk oppdrett som har hatt de siste 30 årene. Noen har solgt sine gratisrettigheter til god pris, mens andre har hatt tålmodighet til å tjene «superprofitt» selv etter dyre oppkjøp og økte kostnader med lakselus.