Jeg er rimelig sikker på at helt siden hjulet ble oppdaget for ca. 6000 år siden, så har mennesket ved nesten hver ny tekniske oppfinnelse, stilt seg skeptisk og kritisk. Det er nesten så man kan begynne å lure på, om vi mennesker er utstyrt med et eget «skepsis-gen».

Da «Spinning Jenny» så dagens lys i England på 1700-tallet, var bekymringen for tapte arbeidsplasser meget stor, og meget utbredt. Det samme så vi da de første robotene ble tatt i bruk,, for eksempel i bilindustrien. Da motoren i sin tid ble montert i fiskebåten, var fiskerne svært skeptiske, og da de første kalkulatorene ble tatt i bruk i den norske skolen, opplevde vi nærmest en reaksjon som man skulle tro handlet om vår sivilisasjons sammenbrudd. Hvordan skulle det gå med de fremtidige generasjoner, når disse nå ble fratatt muligheten for hoderegning?

I dag bare ler de fleste av oss av disse bekymringene, da vi jo har erfart at stort sett så har jo livene våre gått videre, uten alt for store problemer.

I dag er det datamaskinenes inntog, og utviklingen innenfor datateknologien, og da særlig kunstig intelligens, som bekymrer oss.

Men: Med tanke på den teknologiske utviklingen vi har vært vitne til så langt, burde vi kanskje da ikke være så kritisk til nåtidens oppfinnelser, det være seg nanoteknologi eller kunstig intelligens?

Eller: Står vi nå på 2020-tallet for første gang ved et virkelig kritisk veiskille innenfor den den teknologiske utviklingen?

Å spå om fremtiden har aldri vært vanskeligere enn nå, men jeg ta sjansen allikevel:

Den neste store yrkesgruppa som «står for fall», er lærerne. Dette kan skje innen en 20 års tid, om ikke før.

Om noen år vil bruken av ordene kunstig intelligens være avleggs og glemt, og erstattet med nye ord og begreper, som vi blir tvunget til å forholde oss til.

Om 20 år vil den håndholdte mobiletelefonen være en saga blott, og vi vil tenke tilbake på denne «dingsen» som en pussig raritet, slik som vi i dag ser tilbake på for eksempel fast-telefonen, eller cd-plata.

I tv-programmet «I Human», som nylig ble vist på NRK, og som handlet om kunstig intelligens, ble det hevdet følgende:

Mest sannsynlig så vil den menneskelige oppfinnelsen KI være noe av det siste vi mennesker har funnet opp. Om ikke lenge vil det være maskinene som finner opp de nye maskinene, det vil si intelligente maskiner som langt overgår den menneskelige intelligens.

Den utviklinga vi nå er inne i, rent teknologisk sett, er det ingen myndighet som verken kan regulere eller stanse. Akkurat dette punktet synes jeg personlig er noe av det mest betenkelige og bekymringsfulle med alt som har med KI å gjøre.

Mennesket vil innen noen generasjoner rett og slett være overflødige. Vi trengs ikke lengere, vi blir bare gående i veien, vi vil kun være til bry. Det er selvsagt forståelige at vi pr.dato ikke kan se for oss at yrker som for eksempel sykepleier, lege, brannmann og politi skal kunne erstattes av maskiner, men i følge de som virkelig følger med på denne utviklinga, så vil dette komme til å skje. Kall det gjerne utopi, science fiction, tøys og tull, men hva om det stemmer?

OBS! Det er i denne sammenhengen viktig å huske på at vi kun er i den spede begynnelse hva angår data-teknologiens utvikling.

Tenk bare, om noen for 30 år siden, fortalte deg at om ikke altfor lenge, så vil du komme til å gå rundt med en liten datamaskin i handa, som omtrent styrte hele livet ditt. Mest sannsynlig ville du/vi svart følgende: «Den må du lengre ut på landet med!».

Nå er det noen som hevder at kunstig intelligens i nær framtid vil kunne utrydde alle sykdom, all fattigdom, samt løse alle de klima - og miljøutfordringene vi i dag står ovenfor. Det høres jo på mange måter forlokkende ut, og med tanke på alle våre politikere som pr. dato erklærer seg som «teknologi-optimister», så bør vi kanskje ta imot denne teknologien med åpne armer, eller?

Er det kanskje for første gang i verdenshistorien en virkelig grunn til å være bekymret/stille oss kritisk den teknologiske utviklinga, eller hva?

«Stopp verden, jeg vil av» var en frase jeg husker fra 1970-tallet. Tja, hva skal men si?

Jeg er oppvokst i en tid der jeg er opplært og oppmuntret til å tenke kritisk om de fleste fenomener i et samfunn. Det synes jeg er en god ting. Skal jeg bare heretter slutte med å tenke slik, eller?