Det har nylig versert en del innlegg i Nordlys om hva slags plass andre verdenskrig har fått i det som kan sies å være bildet av krigen i norske historiske framstillinger. En av universitetets dyktige stipendiater, Joakim Aalmen Markussen, har tråkket på noens følelser, inkludert mine, ved å hevde at stikk i strid med hva mange har hevdet og gitt som begrunnelse for sine historiske framstillinger, har omtalen av kampene ved Narvik og av tvangsevakueringen av befolkningen i Finnmark og Nord-Troms ikke vært «underkommunisert», hvilket er utlagt at disse hendelsene har fått stor nok plass, har blitt gitt tilstrekkelig oppmerksomhet i summen av historieframstillinger om krigen. Jeg forholder meg videre bare til tvangsevakueringen.

Asbjørn Jaklin er ikke overbevist av Markussen og viser det ved en del kvantitative undersøkelser på internett om hvor ofte Max Manus er nevnt versus tvangsevakueringen, med formidabel seier til Max Manus. Dette blir feid til side av unge Markussen som ukyndig bruk av stikkord i søkemotorene. Jaklin kommer også med et betimelig spørsmål. Hvorfor har Universitetet i Tromsø fått mange millioner til et forskningsprosjekt om krigen i Nord Norge, hvis ikke begrunnelsen har vært at den har vært utilstrekkelig representert i det bildet som måtte eksistere i nasjonen om andre verdenskrig?

Markussen har funnet at det ikke har vært en «bevisst fortielse» av nordnorske krigshendelser, at det ikke er snakk om «distriktsfiendtlige holdninger», ikke noen «konspirasjon». Jeg undres på om noen noensinne har hevdet at dette handlet om bevisste utelatelser eller noen slags konspirasjon.

Det er svært mange forklaringer på hvorfor vi kan mene at tvangsevakueringen ikke har fått en plass som den burde ha, bl.a. nærhet til begivenhetene geografisk og menneskelig. Det er ikke overraskende at de mest solide verkene om tvangsevakueringen, av Arvid Petterson i 2008, Asbjørn Jaklin i 2019, Per Kristian Olsen i 2019 og nå nettopp, et stort verk av Ingunn Elstad, er skrevet av forfattere nordfra. Vi merker oss at de mest omfattende verkene har kommet sent. Emnet fikk oppmerksomhet i siste bind av Norge i krig, som var viet frigjøringen, og kom ut i 1987.

En av de to forfatterne til dette bindet var noen år historiker ved Universitetet i Tromsø, Knut Einar Eriksen, som kunne få innspill fra to kolleger, en av dem hadde som lite barn vært med på den forferdeligste transporten av mennesker som fant sted, den på Carl Arp, og en annen, meg, var i gang med å skrive byhistorie om Vardø, der krigen ble det siste kapittelet. Byen ble bombet til siste åndedrett i løpet av krigen, og hadde, som alle steder og alle familier i Finnmark og Nord-Troms, sin egen historie om det som skjedde den vanvittige høsten 1944, da jeg var nesten seks år.

Finnmark var etter krigen hardt skadet, tynt befolket, og dårlig forsynt med skoler, godt forsynt med ufaglærte lærere, ikke så rart da at ikke fortellingene om det som hadde skjedd, i noen grad uteble de første tiårene. Jeg kan ikke la være å bidra litt til diskusjonen om representasjon.

Even Langes bind 11 av Aschehougs Norgeshistorie, perioden 1935-70, vier noen få linjer til tvangsevakueringen, påpekt av Jaklin, noe Markussen finner rimelig tatt i betraktning at det er 35 år som skal behandles. En kan virkelig undres over historiker Langes sans for proporsjoner. Verket er fra 1998. Jeg ser på Berge Furres store bok (560 sider) Vårt hundreår – Norsk historie 1905-1990, utgave fra 1991, pensumbok for historiestudenter. Det er bare å konstatere at på sidene om selve krigen, har motstandsbevegelser i Sør Norge fått stor plass, partisanene i Finnmark, ingen, og tvangsevakueringen er behandlet i noen få avsnitt om fakta plassert under avsnittet om gjenreisningen etter krigen. Tvangsevakueringen, som kong Olav skal ha benevnt som den største tragedien, eller var det katastrofen, i Norges historie siden svartedauen, rundt 1350, har ikke engang fått en egen overskrift i kapitlet om krigen. Det sier noe om hva det innebygde perspektivet, skapt gjennom et voksenliv i Sør- Norge, gjør med øynene som betrakter det som har skjedd i nord. Furre gir mer enn ei side til Gjesdal kommune i Rogaland som tok imot flyktninger fra Stavanger i aprildagene 1940. Her er så visst ikke snakk om vond vilje eller bevisst utelatelse. Det er snakk om øynene som ser, om perspektivets makt. Under Frigjøringsjubileet i 2004 ble det gitt stor plass til tvangsevakueringen i media. Jeg ble slått av hvor mange det var som sa at dette visste de da så vidt noe om tidligere.

Jeg merker meg at Markussen bruker et begrep som jeg fra sidelinjen lenge har merket meg, med ubehag. For historikere og samfunnsvitere er erobringen av et godt begrep for å beskrive virkeligheten viktig, samtidig som det kan bidra til i for stor grad å styre forskning og argumentasjon. Ordet «offerrolle», at nordlendinger har inntatt en «offerrolle», har versert en tid og kommer også til syne i innleggene til Markusson. Begrepet innebærer at noen synes synd på seg selv og bruker rollen som offer, en andre har begått urett mot, som et middel til å oppnå noe. Underforstått er bruken av begrepet at den som inntar en slik rolle nærmest gjør det urettmessig.

Da tusener av forkomne mennesker drevet på kort varsel med tvang fra sine hjem, der de bare kunne ta med seg det de kunne bære, der de måtte se alt de eide brennes og ødelegges, var de en skare som framsto som ynkelige, fattige, skitne. En kan undres over hvordan det har bidratt til å skape bildet av de nordfra som stakkarer. Handler det om forakt for svakhet, tro? Markussen sier med rette at det i stor grad handler om følelser. Mine følelser sier meg at begrepet «offerrolle» er uverdig, og moraliserende, i forhold til hva disse tildragelsene handler om.

Jeg avslutter med å si litt, sutre litt, om hvem jeg er som skriver dette innlegget: Min familie hørte til de rundt 20 000 som unndro seg tvangsevakueringen. Vi var internt fordrevne pga bombingen i Vardø. I mars 1942 kom vi til Båtsfjord. Høsten 1944 førte de tyske eksplosjonene i værret oss innover fjorden, der vi ikke ble forfulgt. Vi fikk tak over hodet og var heldige. Mamma fikk difteri, en dødelig og svært smittsom sykdom og under krigshandlingene, der kulene fra russiske fly pepret, fikk hun aldri komme i en kjeller i nærheten, der jeg var, eller som da pappa gikk opp til en gamme og plasserte meg der folk satt som sild i tønne, kunne hun være med. Pappa gikk tilbake til henne, mens, i min hukommelse, de russiske flyene stadig kom med sin dødelige last. Da dette hendte, hadde mine besteforeldres hus i Vardø, både på fars og mors side, blitt jevnet med jorden med alt det de eide. Bestemor kom til Båtsfjord etter storbombingen i august med bare sin håndveske. Min kusine på 15 år døde av geværkuler fra flyene.

Min historie hører til de letteste denne høsten, fordi vi kom oss unna tvangsevakueringen, vi slapp huleboertilværelsen, mamma overlevde og vi kom oss med ei fiskeskøyte til et nesten tomt Vardø like etter sovjetisk frigjøring, og fant til og med at omtrent en tredjedel av husene der hadde unnsluppet brannbombene.

Til slutt, det er tusener av stemmer, tusener av skjebner og veldig mye følelser knyttet til tvangsevakueringen, noe Joakim Markussen også har vist at han er klar over. Jeg ønsker han all mulig lykke på hans doktordisputas!!