Per Kristian Olsen skriver i artikkelen «Kjell Fjørtoft har ‘skylda’» at Universitetet i Tromsø ikke har selvstendig egenprodusert kunnskap å bidra med i den store offentlige samtalen som pågår om tvangsevakueringen og brenningen. De som arbeider ved historieseksjonen utgjør dessuten et eksklusivt elfensbenstårn for laugsbrødre og søstre. «Vi andre», skriver Olsen videre, «er som Alf R. Jacobsen, sand i maskineriet».

Men om historikerne virkelig ikke har noe som helst å by på; at vi i realiteten representerer kunnskapsløshet der han og enkelte andre navngitte forfattere representerer kunnskapen, hvorfor skulle da Olsen be undertegnede lese gjennom manuset til sin bok, «Jevnet med jorden»? Hvordan kan det da ha seg at min kollega, Hallvard Tjelmeland, har vært konsulent på alle Asbjørn Jaklins historiebøker, inkludert den om tvangsevakueringen? Og kan det være slik at Olsen har glemt at Knut Einar Eriksen var professor ved vårt institutt da han skrev sitt banebrytende bidrag til verket «Norge i krig», som blant annet tok for seg tvangsevakueringen og frigjøringen av Finnmark? Er han ukjent med at Randi Rønning Balsvik har behandlet dette temaet i sin byhistorie om Vardø? Har han ikke hørt at to forskere ved Gjenreisningsmuset er inne i doktorgradsprogram ved UiT om dette temaet, og at de bidro på NRKs maratonsending om tvangsevakueringen, der han selv medvirket? Har han ikke festet seg ved at Inger Selven Watts er historiker, og at professor emerita Ingunn Elstad, som nylig ga ut boka «Tvangsevakueringa», har en lang yrkeskarriere bak seg ved universitetet? Har det virkelig gått han hus forbi at historikerne ved universitetet nettopp nå arbeider med to store forskningsprosjekter om den andre verdenskrig?

Jeg tror kanskje ikke at dette har unngått hans oppmerksomhet. Helst tror jeg nok det motsatte. Allikevel stopper Olsen ikke der. I neste avsnitt heter det at de motvillige historikerne ved Universitetet i Tromsø uforstyrret vil holde på med sitt, fjernt fra folk flest. Han står jo fritt til å felle hvilke dommer han vil. La meg bare for balansens skyld gjøre oppmerksom på at de samme historikerne, helt siden instituttet ble opprettet i 1972, har vært spesielt opptatt av nordnorsk historie. Mine kolleger har i alle år så å si programmatisk arbeidet for å fremme nordnorsk historie; de har skrevet store by- og regionhistoriske verk, støttet årbokredaksjoner, arrangert lokalhistoriske seminarer, flere av dem om krigen. I alt har det så langt vært avlagt fire doktorgrader og 21 hoved-/mastergrader med tema fra krigen. Kunne historikerne allikevel ha forsket mer på krigen? Ja, hør bare hva doktorand Joakim Aalmen Markussen skriver i sin avhandling: «Det tok forholdsvis lang tid før Universitetet i Tromsø begynte med omfattende og koordinert forskning på Nord-Norges krigshistorie.» Og det er bl.a. av slike grunner at flere av oss nå bruker vår forskningstid på andre verdenskrig.

Det ser derfor ut som Olsen ikke helt treffer planken, for å si det slik. Og dette inntrykket befester seg, det må man si, når vi kommer til hovedtemaet for hans artikkel på nordnorsk debatt: Omtalen av Markussens interessante doktoravhandling.

Olsen skriver at Markussen tillegger Fjørtoft kyniske salgsmotiver som drivkraft for sitt forfatterskap, og at dette er sjofelt. Men Markussen skriver ikke noe slikt. Markussen skriver at det er usikkert om det lå en bevisst mediestrategi bak når Fjørtoft i forbindelse med lanseringer framhevet motsetninger, særlig med tanke på myndighetenes rolle. Er det å gå langt? Er det usannsynlig at Fjørtoft hadde en slik mediestrategi, eller er slike tanker ukjent for journalister?

Så skriver Markussen også: «Gjennom å poengtere myndighetenes urimelighet overfor partisanene, bidro Fjørtoft til å legge grunnlaget for en konkurrerende fortelling om de nordnorske krigsbegivenhetene.» Ikke var det galt av Fjørtoft å anlegge en konkurrerende fortelling, og ikke er det galt av Markussen å påpeke det. Markussen skriver videre at Fjørtoft var bitter på partisanenes vegne fordi de så lenge hadde vært et ikke-tema. Mange finnmarkinger var også bitre på regjeringen Nygaardsvold for det de opplevde høsten 1944. For egen del synes jeg det er flott at Fjørtoft løftet fram denne historien, og det er liten tvil om at han også hadde stor gjennomslagskraft.

Men så må Markussen også tolkes slik at han mener at Fjørtoft malte ut denne bitterheten, og at Fjørtoft ved dette framstilte et fortegnet bilde av London-regjeringens politikk overfor Finnmark høsten 1944. Regjeringen sviktet, hevdet Fjørtoft. Problemet er at en slik analyse, altså at finnmarkingene ble sviktet av regjeringen, er altfor enkel. Til dels stemmer analysen hans heller ikke med de faktiske forhold. London-regjeringen gjorde hva den kunne for å hjelpe til; det går klart fram av historiske kilder. Derfor er det rimelig å si at et offerperspektiv hos Fjørtoft bidro til å fordreie fortellingen. Men at Fjørtoft samtidig mente det han skrev i bøkene sine, det er det ingen grunn til å tvile på. Et karakterdrap fra Markussens side er dette slett ikke snakk om.

Det er også andre forhold hos Markussen som Olsen heller ikke gjengir på en dekkende måte. At ikke-akademiske framstillinger ikke er bundet av samme grad av vitenskapelighet som akademisk historieskriving, som faktisk er det Markussen skriver, anser jeg for helt uproblematisk. Poenget for Markussen er at dette utgjør en slags kvalitet i hans sammenheng, fordi slike bøker ofte gir mer eksplisitt uttrykk for visse synspunkter. Det er sant å si ikke særlig oppsiktsvekkende.

Ikke et eneste sted kan jeg se at Markussen hevder at alle som har skrevet om tvangsevakueringen siden Fjørtofts tid er bittert indignerte, fordreid av et offerperspektiv eller konspiratorisk anlagte. At det er innslag av offerperspektiv i ulike sammenhenger, er en annen sak. Jeg kan heller ikke se at Markussen er i nærheten av å bruke slike betegnelser om Per Kristian Olsen – som allikevel har reagert skarpt på å bli omtalt slik.

Olsen viser også til flere bøker som Markussen ikke har omtalt, eller bare omtalt helt kort. Her er det grunn til å peke på at Markussen har skrevet en avhandling som tar for seg minnehistoriske endringer over tid. Han har med andre ord ikke skrevet en analyse av eksisterende litteratur på et forskningsfelt, altså det vi historikere vanligvis omtaler som historiografi. Det kunne ha vært interessant nok. Men at det her kan være glidende overganger, er opplagt. Det er helt sikkert et tema både Joakim Aalmen Markussen, Per Kristian Olsen og andre kan diskutere videre. Hos oss er vi alltid åpne for det. Vi holder ellers ikke til i elfenbenstårnet, men i det enkelte omtaler som «siloen», folkelige som vi er.