Gå til sidens hovedinnhold

Om ikke Catch-22, så ihvertfall snublesteiner

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Takk til stortingsrepresentant Ingjerd Schou (H) for den første direkte responsen fra våre myndigheter ifm mine omkring 60 artikler i media gjennom 4-5 år. Refererer her til artikkelen "Ingen catch 22 i nord", Nordnorsk debatt (ND) 18. mars. Det er også den første jeg har registrert i sammenheng med mine mange - ofte langt dyktigere - medskribenter om samme sak, der antall artikler sammenlagt dreier seg om mange hundre.

Mange av Schous synspunkter og anførsler er det lett å si seg enig i, men påstanden om at jeg setter landsdeler opp mot hverandre har feil adresse. Først fordi dette er så langt unna min hensikt og legning det er mulig å komme, men også fordi noe slikt ikke er fornuftig for vår sak som helhet. I tillegg er folk med bakgrunn sørfra og fra utlandet svært godt representert i vårt arbeid.

Vet man også at meningsmålinger utført for avisa Nordlys viser 60% støtte fra sør-Norge til Nord-Norgebanen (NNB), og at de fleste i nord har familie i sør, trengs ikke flere argumenter.

At jeg stadig påviser en uforståelig motstand mot utvikling i nord fra våre myndigheters side, er en helt annen sak. Mener man at norske myndigheter egentlig bare representerer sør-Norge, med en koloni i nord, har Schou helt rett på sin måte. Da har vi en motsetning.

Min hensikt med kommentaren var rett og slett det jeg skrev, og det faktum at begrepet "Sørområdemelding" er så utenkelig at kolonipreget i ordet "Nordområdemelding" blir klart belyst. At dette var for dårlig formulert til å bli forstått, må jeg bare beklage. At jeg skal ha "kritisert" Schou for sin hjemplass i sør-Norge, og at hun dermed ikke skulle kunne dekke sitt oppdrag som saksordfører, er feil. Områdepåpekingen var bare en del av bildet.

Når vi som ikke ønsker at Nord-Norge skal nedlegges bosetningsmessig, bemerker misforholdet mellom overdådig bruk av samferdselsmidler i sør, og mangelen på basal kommunikasjon i nord, ligger det ingen animositet i dette. Det er bare ren informasjon.

Å framstille det som om vi mener NNB representerer "det eneste saliggjørende", er litt for lettvint omgang med virkeligheten. Alle jeg kjenner i forbindelse med arbeidet for å la Nord-Norge leve, er nøkterne, virkelighetsnære, velinformerte og voksne mennesker. Det som fremholdes er at banen uten tvil blir den viktigste trafikkåren i nord, og at øvrig trafikk - være seg gods eller passasjerer - etterhvert vil tilpasse seg dette. Det er blant annet uforståelig for oss at det mest klimavennlige kommunikasjonsmidlet skal være for godt for Nord-Norge inn i klimakampen, og dermed påføre landet svære påslag av straffetoll på vår eksport.

Regjeringens KVU for all nordnorsk samferdsel danner et kjent mønster for alle med et minimum av kjennskap til nordnorsk jernbanehistorie. Det kalles trenering.

At NNB vil være "en enorm investering" er avhengig av øynene som ser, og av perspektivoppfatningen bak øynene. At det kan dreie seg om opp til 250 milliarder for Norges viktigste samferdselstiltak, stambanen helt til Kirkenes, sier sitt om perspektivet. Det dreier seg om rundt halvparten av eksisterende stambane Oslo-Fauske (via Dovre), eller kanskje 600 km. En bane som frittstående jernbanespesialister hevder vil gi godt økonomisk overskudd, ihvertfall Fauske-Tromsø. (Ref Norsk Bane AS). Denne banen vil åpne mulighetene for demografisk å bygge opp en landsdel som ellers bygges ned raskere og raskere, all kosmetikk og alt lappverk til tross. Blir nå dette så enormt, da, i et hundreårsperspektiv? Nei, kun hvis landsdelen tenkes nedlagt bosettingsmessig, noe f eks regjeringens nye NTP-forslag indikerer.

Vi vet at allerede i 1992 ble banen Fauske-Tromsø, med sidespor til Harstad, beregnet av NSB til en lønnsomhet "lik sørnorske baner". Dette til tross for overdrevet høy kalkulasjonsrente, 'sykt' kort nedskrivingstid, samt pålegg om dekning av utgifter ifm strekningen Fauske-Bodø. Vi vet nå at fraktprognosene var lagt svært lavt, relatert til virkeligheten vi ser i dag. De økonomiske dommedagsvyene som tegnes av endel angstbitere bør derfor legges bort.

Scenariet kan nå bli som følger: Først skal vi altså bygge ut motorveier som er fem-seks ganger mer ødeleggende for landskapet enn jernbanen, og som blokkerer områdene. Dermed er vi kvitt reindrifta, som ellers ville klart seg utmerket sammen med moderne traséføring og brubaner. Dernest skal vi produsere mikroplast resten av tida, fra en elektrisk bilpark som vil vise seg å være like lite bærekraftig som fossiltrafikken. Så har vi vindkrafta som raserer gjenstående natur. De fastboende er forlengst flyttet og borte. Landet i nord ligger da åpent for alle som ønsker å utnytte det i et eller annnet privat øyemed. Skal dette være vårt framtidsmål?

Kommentarer til denne saken